Bare utro tjenere som forlater kirken?

En av de fremste «scholars» i norsk teologi, professor Knut Alfsvåg, tar Dagen sin kommentator Sofie Braut i skole for hennes utmelding av Den norske kirke. Nå er jo hun i sannhet i stand til å møte dette selv. Men Frimodig kirke-medlemmet Alfsvåg utvider visitten (det er fristende å kalle det visitasen) til også gjelde oss andre som har meldt seg ut. I alle fall oss som dessuten er på søk etter et nytt kirkehjem.

Sofie Brauts oppbrudd

Alfsvågs geraliseringer rundt dette tema den 13.8., slått opp på kirkedøren med kraft, stemmer ikke. Vi som etter mye tankevirksomhet og lang tids observasjon meldte oss ut av Den norske kirke, «svikter ikke hva gjelder troskap der vi er satt».

Det besynderlige er at Alfsvåg, som er en av de gode, reflekterte teologer, i sin avsky-erklæring mot oss som har valgt exit og søker noe nytt, også kommer med saftige karakteristikker mot den samme kirke.

Den norske kirke er «tannløs og uinteressant». «Den norske kirkes lederskap fortoner seg like mye som en misjonsmark som dem som står utenfor kirken» og de samme ledere, hevder Alfsvåg, er tilbøyelig til å la deler av den bibelske åpenbaring seile sin egen sjø!

Eit oppbrot er ikkje «å løpe fram og tilbake over kirkegrensene»

Men, vent litt, mener Alfsvåg fra hjertet at det er det opplagte alternativ å bli stående på medlemslisten i en kirke som i praksis ser bort fra det Bibelen sier om hvordan en familie skal sammensettes, omdefinerer ekteskapet og tilpasser tradisjonsrik og velbegrunnet liturgi for å tekkes en liten majoritet?

Der lederskapet i store menigheter og faktisk innen bispekollegiet går langt i å ville avvikle livets to utganger? Der toppleder i kirken sitter i ro i båten når bibelsk feilinformasjon spres?

Og viser en teologisk tilpasningsevne til enkelte politiske strømninger som til forveksling ligner på en fullstendig prinsippløshet? Som har en ledergruppe som tier der de skulle snakket i klartekst? Og hvor fokus til tider er helt andre steder enn der den kristne tros forbilde viste oss at det skal være? Hvor utsiktene til en endring er meget svake?

Jeg tenker at den oppfordring som både ligger på og mellom linjene i det Alfsvåg skriver om å holde stand i denne kirken var unødvendig. Kanskje dette heller kan og bør snus helt rundt?

Burde ikke alle som gjennom flere år på nært hold har sett kirken man var glad i skli ut, alle som føler seg fremmedgjort, eller de mange som opplever å bli pinlig berørt av en kirkeledelse som fortoner seg «weird» – rar, unormal, upassende – burde ikke alle disse be om å bli strøket fra medlemslisten? Kanskje det er det som skal til for at øynene skal åpnes helt?

At nesten alle andre kirker og frikirker er mindre konstruktive alternativer er heller ikke sant. I den «krattskogen» av kirker Alfsvåg beskriver finnes det en stor gruppe som står på trygg bibelsk grunn; som har tatt vare på velprøvde fortolkninger av Skriften og som har et lederskap med integritet mot de krefter som vil bryte inn og ødelegge.

Jeg, og flere med meg, har identifisert slike. Samtidig er det like klart at vi har prester og ledere i Den norske kirke som i stillhet, upåvirket av «mis-management» fra toppen, praktiserer sin klassiske gudstro og forkynnelse. De er Den norske kirkes helter i dag.