Barnet, dåpen og døden – et essay om Sigrid Undsets fortelling «Et barn»

Hører man navnet «Sigrid Undset» tenker de fleste på de store, tykke middelalderromanene hennes i flere bind, slike som «Kristin Lavransdatter», som kom i tre bind i årene mellom 1920 og 1922, og dobbeltromanen om Olav Audunsøn, som kom i 1925 og 1927.

Mindre kjent tekst

Men store deler av hennes skjønnlitterære forfatterskap var i et mye mer beskjedent format, enten som noveller eller som svært korte romaner. Hva som er det ene og hva som er det andre, er en sjangerdebatt som ikke skal tas her.

Teksten som omtales i dette essayet tar for seg er en novelle. Den heter «Et barn», og er en av hennes mindre kjente tekster. Den ble publisert første gang i et dansk julehefte i 1917, og kom med i novellesamlingen «Vårskyer» fra 1921. Senere er den publisert to ganger til i ulike samleutgivelser.

Vente med dåpen

Den ytre handlingen i denne fortellingen foregår på et prestekontor i en hovedstadsmenighet. Teksten er dels en samtale mellom presten Lars Seljedal og konfirmanten Hjørdis England, dels prestens indre samtale med seg selv.

Det som har fått Hjørdis til å kontakt presten, er dette: For fem år siden fikk hun en bror som var nokså sykelig av seg. Hun var redd for at broren skulle dø før han var blitt døpt siden foreldrene ville vente med dåpen til «tante fra Amerika» kom, for det var hun skulle bære ham.

Så tok Hjørdis affære selv, og hun døpte den lille broren en dag hun var alene med ham. Dette våget hun ikke fortelle de voksne, og siden broren klarte seg, ble han døpt i kirken en tid senere.

Om hun ikke våget å betro seg til de voksne, hadde Hjørdis snakket med en av venninnene sine om dette, og denne hadde – med barnets sikre sans for det store drama – erklært at dette var å synde mot Den Hellige Ånd, både fordi Hjørdis hadde døpt broren uten å være konfirmert, og fordi hun hadde «gitt» ham et annet navn enn det han fikk når det kom til stykket.

Embetsmannskultur

La oss forlate Hjørdis og presten der noen øyeblikk, og se litt på de to samtalepartnere. I novellen ses presten hele tiden «innenfra», mens konfirmanten ses «utenfra».

Lars Seljedal er – eller har vært – ikke så lite av en sosial streber. Han var den fattige lærersønnen som giftet seg med den rike datteren til en stortingsmann.

Ekteskapet virker å være rimelig vellykket. De har tre barn, to døtre og en nyfødt sønn. Som prest står han solid plantet i en tradisjonell embetsmannskultur. Han er kritisk til vekkelseskristendom og frikirkelighet, og opptatt av «grundtvigiske» verdier som målsak, avholdssak og norskdom.

«De fine» i menigheten

Han hadde hatt store visjoner for sitt prestevirke i byen da han kom til denne menigheten, som man ut fra sammenhenger forstår er en hovedstadsmenighet. Hit er prestefamilien kommet fra en mer landlig menighet i Østfold («det smålenske»). Der trivdes de ikke.

Menigheten/lokalsamfunnet var preget av vekkelseskristendom og frikirkelighet («tungetalerbevegelsen» er nokså sikkert en referanse til pinsebevegelsen, som kom til Norge i 1907). Soknepresten, Seljedals sjef, hadde vært på god fot med disse miljøene, i motsetning til Seljedal selv.

Handlingen er lagt til tida like før første verdenskrig: «Men til byen skulde han som stridsmann ­til byen hvor menneskene var ufri - industrislaver og mammons slaver, hvor den gode jord var begravet under golde, kalde stener, sol og luft bygget ute - og den gode muld i menneskehjertet overbygget med hovmodets, las­tens, snobberiets, syndens og hjertekuldens kaserner og palatser.

Noen ganger har han følt han var i nærheten av å få en sjel i tale - det var helst de usleste innen menigheten, arminger der var nedsunkne likemeget i legemlig nød og smuss som i synd. Men det hadde alltid vist sig, det var bare et blaff som sluknet så fort det var tendt».

Gjennom samtalen med Hjørdis er det en del ting som går opp for ham. Han innser at han, til tross for sitt reformprogram, har vært altfor opptatt av «de fine» i menigheten.

Når Hjørdis begynner på sitt skriftemål, veksler hans hypoteser om hva problemet hennes kan være, fra den ene ytterlighet – Var hun en synderinne - en fallen, dette barnet? - til bagatellisering. Hadde de lekt dåp, kanskje – og så hadde hun døpt katten sin? Ærefrykten for dåpen som sakrament som den unge jenta legger for dagen, setter ham rett og slett litt ut.

Konfirmasjon før nattverd

Hjørdis er en jente på ca. 15 år. Hun har fulgt konfirmasjonsforberedelsene, og når presten ser henne på kontoret, tror han først hun er en etternøler som skal melde at hun ønsker å delta i nattverden etter konfirmasjonen.

Slik datidens skikk var, måtte man være konfirmert før man kunne ta imot nattverd. Hun kommer fra «et bra hjem og, Hjørdis Engeland. Ikke fra leiegårds­strøket; faren eide sitt eget hus - et lite, gammelt trehus med haveflekk i en av de idylliske smågatene på haugen.

Han hadde vært der engang; en halvvoksen sønn var kommet av dage ved en bedriftsulykke. Der var mange barn - åtte eller ni, foreldrene hederlige, strevsomme folk».

Katolsk kristendom

Hvor var så Sigrid Undset selv da hun skrev denne fortellingen?
 I ettertid er det lett å koble Sigrid Undset til den katolske kristendomsform hun konverterte til, og betrakte hele hennes forfatterskap ut fra det. Det blir feil.

Da «Barnet» ble publisert både som juleheftebidrag og i en novellesamling, lå forfatterens inntreden i den katolske kirke fremdeles flere år fram i tid. Hvis man forutsetter at novellen er skrevet samme år som den ble publisert, kanskje året før, var Sigrid Undset en relativt nygift småbarnsmor på den tiden.

Religiøs problemstilling

Det var en lang prosess før Sigrid Undset «sto fram» som troende kristen og katolikk, og denne prosessen var muligens i gang på dette tidspunktet. Men utad var hun fremdeles en irreligiøs person, uten annet forhold til kristendommen enn den som lå i en slags respekt for kulturgrunnlaget.

Beskrivelsen av presten Seljedal kan derfor leses i lys av en personlig prosess forfatteren kan ha stått sto midt i, og at hun var underveis fra en kulturelt betinget respekt og høflig interesse for kristendommen, til et dypt og personlig engasjement.

«Et barn» er en av de få – kanskje den eneste – av de fortellingene hun ga ut før hun konverterte i 1924 som handler om en klar, religiøs problemstilling. I flere av ungdomsfortellingene hennes kan vi se små glimt av at personene er på religiøs søkning.

Det gjelder for eksempel i gjennombruddsromanen «Jenny» fra 1911, og i en av novellene i samlingen «Splinten av trollspeilet» fra 1917, samme år som «Et barn» ble publisert.

Ellers handler fortellingene i de første bøkene hennes, både romaner og noveller, i stor grad om forholdet mellom mann og kvinne, ofte med et element av sosial protest i seg. I mange av dem finner man også noen av norsk litteraturs beste barneportretter.

«Et barn» tar opp andre spørsmål, først og fremst forholdet til den kristne dåp, og dermed også forholdet til frelsen og Guds nåde. Novellen tar opp spørsmål som Sigrid Undset skulle komme til å drøfte over et langt bredere lerret først i romanene om Olav Audunssøn og senere i dobbeltromanen om Paul Selmer (1929 og 1930).

Ærefrykt for det hellige

Fortellingen om Hjørdis er også en fortelling om et barns sterke tro på Gud, og barnets ærefrykt for det hellige. Fordi Hjørdis har vokst opp i et miljø der man antakelig ikke har snakket så mye om dette, bærer hun på sine tanker og sin uro alene helt til hun nærmer seg konfirmasjonsdagen.

I romanen Den brennende busk møter vi et annet eksempel på et barns sterke tro.

Dette er bind 2 i dobbeltromanen Sigrid Undset skrev om forretningsmannen Paul Selmer og hans utvikling fra religiøs likegyldighet til en oppriktig, katolsk tro. Mange mener det er sin egen religiøse utvikling Sigrid Undset har skildret i disse to bøkene.

Den siste olje

Pauls datter Synne blir oppdratt katolsk av sin far, og viser tidlig en sterk interesse for det religiøse. Hun har barnets ukompliserte tilnærming til spørsmålene, og leseren får del i en rekke sjarmerende små episoder der dette kommer fram. Men i 12-årsalderen får Synne lungebetennelse, og det står om livet.

Hun forstår dette selv, og sier hun vil dø. «Nå har jeg bestemt meg at jeg vil tilby Jesus å bli hans offer. Jeg vil gjerne dø – for hans skyld». Hun ber faren tilkalle presten, så hun kan få den siste olje. Så fort seremonien er over, sovner jenta, og når hun våkner igjen, er krisen over.

En parallell til Synnes hengivelse til Jesus, er det åpenbare ansvar for Hjørdis føler for lillebrorens frelse. Tanken på at han skal komme til å dø uten å være døpt, blir helt uutholdelig for henne.

Der hvor de voksne synes å ta ting med ro, handler Hjørdis.

Teologiske begreper

Fortellingen om Hjørdis ble skrevet i en tid da kunnskapen om kristelige og teologiske begreper var vesentlig større enn i dag. En moderne leser kan derfor ha problemer med å fatte hva det er Hjørdis er opptatt av, og hva angsten hennes skyldes.

La oss derfor se helt raskt på de to teologiske begrepene som står sentralt i denne fortellingen.
 Det første er «synden mot Den Hellige Ånd», som Hjørdis’ venninne så dramatisk slår fast at den andre har gjort seg skyldig i.

Uttrykket er egentlig en omskrivning av et annet uttrykk, hentet fra Jesu egen munn, nemlig «spott mot Ånden». Dette forekommer tre-fire ganger i Det nye testamente, blant annet i Matt 12,31: «Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt».

Pedagogisk sirkelbevis

Mange teologer, predikanter og sjelesørgere har forsøkt å komme til rette med hva utsagnet egentlig innebærer. En forholdsvis vanlig tolkning er at er snakk om en «forherdelse» i religiøs forstand som gjør at man ikke lenger er i stand til å føle religiøs sorg eller anger.

En «tommelfingerregel» i sjelesorgen er at den som frykter at han eller hun har syndet mot Den Hellige Ånd, kan ikke ha gjort dette, for da ville man ikke fryktet det. Det blir et slags pedagogisk sirkelbevis.

Det er dette som ligger bak prestens nesten litt nervøse reaksjon når Hjørdis forteller hva som plager henne: «Barnet rettet sig op, og så ham et øieblikk fortvilet inn i ansiktet: «Jamen jeg har jo syndet mot den Helligånd jo!»
«Hvad har du! Nei Hjørdis -» presten blev så lettet at han kom til å le litt - «syndet mot den Helligånd, det kan du være viss på, det har ikke du gjort -.»

Hun la de foldede hender på bordet og bøide hodet nedover i ny gråtri. Presten spurte, enda smilende: «Hvordan er du kommet på slike tanker, du? Du får fortelle hvad det er du har gjort, som du tror er synd mot den Helligånd? - Er det noget stygt du har sagt – noget gudsbespottelig for eksempel,» blev han ved, da han ikke fikk svar.

Ikke noe sentralt begrep

Omsider får da Hjørdis fortalt om dåpshandlingen av broren. Dermed er vi over i det andre, teologiske begrepet i denne fortellingen.

Synden mot Den Hellige Ånd kan ikke sies å være noe sentralt begrep i kristen tro, tanke eller sjelesorg. Det er derimot dåpen. I de fleste kristne kirkesamfunn er dåpen «nøkkelen» til medlemskap i kirken.

Både i lutherske og katolske kirker lærer man at det er gjennom dåpen et menneske blir født på nytt («gjenfødelsen») og tilegner seg frelsen. Det var dette som lå bak den frykten Hjørdis bar på, at broren skulle dø før han ble døpt.

Udøpt tvillingpar

Angsten knyttet til spørsmålet om udøpte barns salighet, er en gammel, sjelesørgerisk utfordring som nok har vært håndtert med ulike grader av empati og forståelse av både prester og andre.

Alfred Hauge skriver om dette i første bind av Lølandstriologien (Året har ingen vår, Ansgar Forlag 1948), der han forteller om Malin, som mister et udøpt tvillingpar, og får en overhaling av presten fordi hun ikke hadde sørget for å få barna døpt i tide.

Det som konstituerer dåp

Lars Seljedal pendler litt mellom det formelle og det sjelesørgeriske når han forsikrer Hjørdis om at hun ikke har gjort noe galt, og at ingen skade er skjedd, siden dåpen ikke ville vært kirkerettslig gyldig siden hun ikke var konfirmert.

Dette får Hjørdis til å spørre om det ikke hadde «hjulpet noe» dersom broren hadde dødd før han ble døpt i kirken. Igjen blir presten litt famlende i svaret, men skynder seg å forsikre at alt som blir gjort i kjærlighet «betyr noe».

Her kan det kanskje tilføyes at det som konstituerer en dåpshandling som kristen dåp, er at ordet og vannet er til stede, og ikke hvem som utfører handlingen. I dette tilfellet var både vannet og ordet med. At dåpen ikke skulle være gyldig fordi Hjørdis ikke var konfirmert ennå, er derfor bare kirkerettslig formalisme.

«Hva heter barnet?»

Når Hjørdis virker opptatt av at broren fikk et annet navn enn det hun ga ham da hun døpte ham, henger sammen med at dåpen av mange er blitt oppfattet som en navneseremoni («skipsdåp»).

I misjonstider er det ikke så uvanlig at de nyomvendte tar et annet navn når de blir døpt, for eksempel etter en av kirkens helgener. Heller ikke her i Norge har kirken alltid vært like flink til å skille mellom det å gi barnet et navn, og dåpen som sakrament og hellig handling.

Dette er man blitt langt mer bevisst på, blant annet ved at liturgien er blitt endret slik at presten ikke lenger spør «Hva skal barnet hete?», men «Hva heter barnet?»

Handlingen i novellen ender med at presten forsikrer Hjørdis om hun verken har syndet mot Den Hellige Ånd eller gjort noe galt. Da roer Hjørdis seg ned, og gir straks mer inntrykk av å være et mer tilfreds og lykkelig barn.

Denne fortellingen står i en særstilling i Sigrid Undsets forfatterskap, både ved sitt omfang, tidspunktet den ble skrevet på, og innholdet.

Det er en fortelling som peker framover, både når det gjelder forfatterens personlige utvikling og mot det senere forfatterskapet. Det er noe av det som gjør fortellingen så interessant, og som gjør at den fortjener å bli tatt fram igjen og lest på ny.

Litteratur:

Bliksrud, Liv: Natur og normer hos Sigrid Undset (Oslo, 1988)

Hauge, Alfred: Året har ingen vår (Oslo, 1948)

Undset, Sigrid: Et barn (i Fortellinger i utvalg, Oslo, 1999)

Undset, Sigrid: Den brennende busk (Oslo, 1930)

Dette essayet ble første gang publisert i boka «Bruddstykker av en erkjennelse. Essays om livet, døden og evigheten» (Gaveca Forlag, 2021).