Barnetroens store prøvelse

Adventstiden nærmer seg sitt umiddelbare mål: Julehøytidens feiring av Kristi fødsel i Betlehem. Samtidig fortsetter vi i håp mot det ytterste målet: Kristi gjenkomst. Begge deler har noe nytt og gledelig ved seg, som overgår alt vi mennesker kan skape gjennom materielle midler. Det er Gud selv som kommer oss i møte, med sin ufattelige, bunnløse barmhjertighet med oss uryddige, ulydige, bortkomne skapninger. Det er så stort og løfterikt at vi kan ha store vanskeligheter med å forstå det. 

Men når vi tillater Gud å komme inn i livene våre, skjer det noe nytt. Jeg minnes, med dyp glede, barndommens julefeiringer, der mor og far virkelig ga oss barna en følelse av å være uendelig elsket. Mor lærte oss å forberede hjertet til å ta imot Jesusbarnet; hun tok oss med til skriftemål noen få dager før julaften, og det var virkelig en forløsende opplevelse. Vi følte oss så lettet og glade etterpå! 

Far gikk skoene av seg for å finne gaver som utviklet den enkeltes evner. Når Jesusbarnet ble satt fram blant de andre krybbefigurene på julaften, var høytidsstemningen til å ta og føle på: Nå var Jesusbarnet født, nå var han som ga seg til oss og for oss til stede. Det ga en ubeskrivelig fryd.