Barnevelsignelse truer ingen
Sporadiske barnevelsignelser utgjør ingen fare for dåpsteologien i Den norske kirke, men de er heller ikke løsningen på fallende dåpstall.
Debatten i kjølvannet av vår barnevelsignelse i Bryn kirke i Bærum 7. desember har reist to hovedspørsmål:
1. Trues dåpsteologien i Den norske kirke av slike handlinger?
Annonse
2. Bør Den norske kirke innføre et velsignelsesritual for foreldre som ikke vil la barna bli døpt, men som likevel ønsker å markere tilknytningen til kirken?
I tillegg har flere aktører bedrevet ordkløyveri: Var det en barnevelsignelse eller en forbønnshandling? Jeg kan herved bekrefte at presten velsignet barnet mitt, og da synes jeg spørsmålet er meningsløst.
Barnevelsignelse er for øvrig noe som prester i Den norske kirke utfører hver eneste søndag i forbindelse med nattverden, så jeg er litt forundret over motstanden mot å bruke dette ordet.
Bakgrunnen for vårt valg er at kona mi og jeg kommer fra forskjellige kirkesamfunn og har ulike dåpssyn. Siden jeg sier ja til dåp av både barn og voksne, mens hun sier nei til barnedåp, gir kompromisset seg selv.
Dersom sønnen vår en dag vil la seg døpe, kan både mor og far – i likhet med alle Den norske kirkes biskoper, formoder jeg – stille seg bak teologien i det. Inntil videre er han «tilhørig» i Den norske kirke – fordi det står i Kirkeloven.
Sokneprest Helge Standal tar til orde for innføring av et forbønnsritual for barn.
«I ei tid der dåpstala går ned må vi spørje om vi ikkje kan tilby ein enklare seremoni», uttaler han til Dagen.
På lederplass sier avisen nei til dette, i frykt for «uthuling, nedvurdering og tilsløring av dåpsteologien» i Den norske kirke.
Annonse
«Etter vår mening er verken barnedøpere eller voksendøpere tjent med at det utvikles en slags teologisk synkretisme når det gjelder forståelsen av dåpen.»
En slik bekymring er bygd på en forståelse av barnevelsignelse som noe langt mer sakramentalt enn det er. Menigheter med et baptistisk dåpssyn har ikke barnevelsignelse som en konkurrent til dåp, men som en feststemt anledning til å ønske et nytt menneske velkommen til et fellesskap som er viktig for familien.
Den augsburgske bekjennelse, en av Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, fordømmer heldigvis ikke alle som er skeptisk til barnedåp, bare «gjendøperne som lærer at barnedåpen ikke er rett» (IX. «Om dåpen», den tyske oversettelsen).
Den norske kirke lærer at «barna bør døpes», men er samtidig suveren norgesmester i voksendåp. I fjor ble nærmere 1.400 voksne, hvorav nesten 1.000 konfirmanter, døpt i Den norske kirke. Hvis teologien trues av at man har funnet en god løsning på det faktum at ikke alle foreldre bærer barna sine til dåpen, er slaget med andre ord tapt for lenge siden.
Jeg har i utgangspunktet sansen for Helge Standals tanke om en ordning som gir foreldre mulighet til å «komme til kirken med barna» uten å velge dåp, men behovet er neppe stort. Jeg tror ikke synkende dåpstall i særlig grad skyldes respekt for dåpens alvor og ønsket om en enklere seremoni. Og vi som gifter oss på tvers av konfesjonsgrenser er foreløpig ingen kravstor massebevegelse i folkekirken.
Bispemøtet har nylig gitt prost Svend Klemmetsby seks måneders betalt permisjon for å forske på hvorfor færre barn døpes. Han skal intervjue seks foreldrepar på Sunnmøre. Det finnes en lignende rapport fra Stavanger bispedømme (2012), men det trengs langt bredere empiri for å kunne ha en meningsfull debatt om hvordan kirken bør møte dåpsnedgangen.
Tar Kirkerådet og/eller Kifo utfordringen?
