BCC spør: Tåler media kritisk søkelys?

Overfor minoriteter som ofte er utsatt for fordommer og misoppfatninger er det spesielt viktig at pressen bruker ytringsfriheten til å formidle fakta og øke innsikt og forståelse. Det blir stadig tatt opp saker der både kjendiser og andre får passet sitt påskrevet for å ytre seg hatefullt eller diskriminerende mot muslimer.

Det er også oppmerksomhet rundt det å bekjempe antisemittisme, ikke minst takket være god innsats fra miljøet selv. Så det går heldigvis sakte, men sikkert framover.

Men noen minoriteter ser fortsatt ut til å være fritt vilt.

«Verre en Covid-19». «Hjernevaska fjols». «Fine jævler». «Foreldrene til disse barna som vokser opp med Smiths venner skulle vært anmeldt til barnevernet for barnemishandling».

«Ledere har fingrene litt for langt ned i kollektbøtta». «Satans venner er det de er». «Fjern disse folka. Må etterforskes og arresteres, sett dem bak lås og slå». «Smiths venner er syke mennesker». «Smiths venner er en gjeng med svindlere».

Dette er relativt ferske eksempler på hvordan medlemmer av vårt trossamfunn Brunstad Christian Church (BCC) blir omtalt. Vi har blitt minoriteten det er greit å mobbe.

De siste årene har vi, via alle tenkelige kanaler, forsøkt å nå fram for å fortelle om hvem vi er, hva vi står for, og hvorfor vi mener omtalen som har preget mediebildet er feil. Men det er vanskelig å nå fram.

Da NRK Brennpunkt sendte programmet en anerkjent økonomiprofessor betegnet som «et journalistdrap på Smiths venner» i 2020, toppet det seg. Den sprø vinklingen om at ledere i BCC angivelig stakk av med medlemmenes penger, var direkte hentet fra kilder som hadde økonomisk interesse i å sverte BCC og enkeltmedlemmer.

Derfor tok vi kraftig til motmæle. Vi svarte ut alle spørsmål til NRK Brennpunkt, vi leverte en mengde dokumentasjon som viste at deres påstander var feil, vi ba dem om gjentatte møter. Og vi klaget publiseringene inn via NRKs og pressens egne fora, nemlig Kringkastingsrådet og PFU.

I prosessen forsøkte vi i tillegg via Stortingets justiskomite, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Medietilsynet og diverse fagmiljøer. Og jeg tror vi kontaktet nærmest alle redaksjoner og mediehus av en viss størrelse i Norge. Vi var desperate.

Noen i hele dette landet måtte vel forstå at vi ikke hadde kjempet så hardt hvis vi hadde noe å skjule? Noen ytterst få enkeltpersoner valgte å støtte oss i offentligheten.

Et par år tidligere hadde det for andre gang brutt ut brann på Bernt Aksel Larsens eiendom. Han er næringslivsaktør og kristen-profil.

Da sto det i store bokstaver i Agderposten. «Brann på Smiths Venner-øy». Ingen reagerte. Hadde noen reagert dersom det sto «Brann på jøde-øy» eller «Brann på muslim-øy»? Jeg håper det.

Nå har historien om hva som egentlig skjedde i kulissene de siste årene har kommet fram via forfatter Dag Christensens bok «Ytringskamp eller statsfinansiert mobbing?». Men fortsatt nekter NRK å sette kritisk søkelys på hvordan de oppfyller sin egen samfunnsrolle, etter at de slapp narrativet fra kilder med klar økonomisk egeninteresse, til på sine flater.

Kun avisen Dagen har mot nok til å gå i bresjen for en minoritet som alle elsker å hate, og omtalte boken.

Brennpunkt-redaksjonen fortsetter den dag i dag å hevde at de «gikk til undersøkelsen rundt BCC med et åpent sinn.» Redaktør for dokumentar og samfunn, Reidar Kristiansen, hevder i Dagens artikkel 17.01.23 at «Vi har brukt lang tid på å finne og undersøke et betydelig materiale, både skriftlige og muntlige kilder. Vi baserer publiseringene våre på dokumenterbare fakta, og så langt det er mulig, åpne intervjuer.»

I boken kommer det fram hvordan redaksjonen kom til oss og sa at episoden skulle handle om religionsfrihet og «stortingsmeldingen om tros- og livssyn». Men parallelt sa de til de øvrige kildene sine at det handlet om «pengepress» og «urent økonomisk trav» hos ledelsen i BCC. Og det kommer fram at NRK absolutt ikke hadde dokumentert fakta, slik de hevdet.

Å oppleve sin ytringsfrihet kneblet er temmelig tøft. Jeg har ytret meg offentlig gjennom flere år, og fortsatt får jeg stadig kommentarer som at «hun skriver det sikkert ikke selv» og «hun er nok styrt av andre».

Det mest fristende er å snu, gå hjem og lukke døra. Da jeg sendte videosvar til NRK Brennpunkt, svarte journalist Inger Sunde med å påpeke at «der satt hun pent sminket og lyssatt, og svarte på alle spørsmålene vi hadde sendt henne».

Akkurat som om jeg ikke har like mye rett til å se normal ut på TV som deres egne reportere, bare fordi jeg ikke stilte i NRKs grelle lampelys og danset etter deres pipe?

Denne kategoriske nedlatenheten og mangel på kunnskap om «upopulære» minoriteter er etter mitt syn et alvorlig demokratisk problem. Jeg forventer ikke at det utarbeides «en handlingsplan mot diskriminering og hat mot BCC», slik regjeringen Erna Solberg gjorde for muslimer i 2019, men jeg forventer at NRK er villige til å sette søkelyset på sin egen journalistikk og ta debatten om pressens utøvelse av makt ovenfor alle minoriteter.