Be for Afghanistan

Det ser ikke lyst ut for folket i Afghanistan. Terrorangrepet torsdag viser hvor eksplosiv situasjonen er i landet.

Minst 170 mennesker, blant dem 13 amerikanske soldater, ble drept da gruppen IS Khorasan (IS-K) slo til med selvmordsbombere ved flyplassen i Kabul. Gruppen oppsto i 2015 blant soldater som mente at Taliban var for moderate.

Da Taliban overraskende holdt pressekonferanse 17. august, etter erobringen av Kabul, prøvde de faktisk å fremstille seg som en mer moderat versjon enn det Taliban afghanerne kjente for 20 år siden.

De lovet å avstå fra hevn, at utlendinger var trygge i Kabul og at kvinners rettigheter skulle respekteres, om enn i henhold til islamske normer. De lovet enda til pressefrihet, så sant journalistene ikke arbeidet mot nasjonale verdier.

Selv om dette var løfter gitt med forbehold, gav det likevel signaler om at gruppen ønsker å vise at de har forandret seg fra da de styrte Afghanistan på brutalt vis på 1990-tallet.

I tiden som har gått etter pressekonferansen, har meldingene om løftebrudd vært mange og alarmerende.

En afghansk journalist med kone og barn i Norge forteller til NTB at han har fått trusler på telefonen og må gjemme seg hos familiemedlemmer av frykt for hva som kan skje hvis Taliban finner ham.

Før Talibans maktovertakelse snakket Dagen med en Afghanistan-kjenner som sa at landets lille kristne minoritet fryktet at kjente kristne ville bli oppsøkt og straffet av Taliban.

Meldinger fra Afghanistan tyder på at dette er i ferd med å skje. En rekke kilder forteller at flere kristne har fått trusselbrev fra Taliban, der det står at gruppen vet hvem de kristne er og hva de gjør. Det meldes også at Taliban går fra dør til dør og leter etter kristne.

Godt dokumenterte meldinger om husransakelser, summariske henrettelser, tvangsekteskap, forsvinninger og drap på mennesker fra etniske minoriteter, gjør det svært vanskelig å tro på Talibans løfter.

Dette gjør situasjonen ytterst alvorlig for sårbare grupper som ikke kommer seg ut av landet. En kan oppfordre stater og andre internasjonale aktører om å stille krav til Taliban. Men faktum er likevel at det finnes mennesker i Afghanistan som nå frykter for sine liv.

Når grensene lukkes, flyktninger ikke kommer seg ut og hjelp ikke kommer inn, gjenstår én ting: Å be og legge den fortvilte situasjonen i Guds hender.

Pastoren Tat Stewart, som selv er oppvokst i Iran, finner håp for Afghanistan i Irans nære, kristne historie. Til den kristne satelittkanalen Sat-7, som sender til hele Midtøsten, inkludert Afghanistan og Iran, forteller han om hvordan iranske kristne trodde de kom til å bli utryddet etter den islamske revolusjonen i 1979.

«Blant kristne ledere var det en utbredt frykt for at den islamske republikken ville bety slutten på kristendommen i Iran», sier han.

I stedet skjedde det motsatte. I dag er Iran et av de landene der kirken vokser raskest. Landet har opplevd en voldsom vekkelse gjennom flere tiår, til tross for presteregimets harde forfølgelse.

Det er ingen tvil om at våre kristne brødre og søstre i Afghanistan står foran en svært vanskelig tid. Vårt ansvar nå er å be for dem, for hele det afghanske folket og også for Taliban. Vissheten om at Gud er historiens herre, gjør at vi kan be med håp.