Be for staten!

Vi blir aldri enige om hvem som bør styre staten. Konservative eller sosialister, sosialdemokrater eller liberalister? Et mindretall på vippen? En samling i sentrum som et klokt kompromiss – eller det verste av alle verdener?

Likevel er premissene klare: Det står om en stat, om ideologier og partier. Noe annet er utenkelig.

Men hvor sikre er vi på at vi ikke er utsatt for tunnelsyn? Flyr noe inn under radaren? Kan den største utfordringen komme fra en annen kant, med andre verdier og styringsmekanismer?

En stat er ingen selvfølge. Historisk har samfunn organisert seg fra familie og stammer. I Norden var lokale høvdinger normen, fra bronsealder til vikingtid. Så kom en revolusjon. Løse allianser mellom ætter, basert på gaver og styrke, ble erstattet av et sentralstyrt kongerike.

Vi ble del av den kristne verden.

Vi finner spor tilbake til i hvert fall 800-tallet. Å endre samfunnet tok lengre tid. Først på Moster i 1024 så Olav Haraldsson muligheten for aksept for en ny retning for landet.

Kristne verdier ble rammen, med så radikale endringer at de kan være vanskelig å forstå. For verdiene ble like naturlige som vann for fisk. Så selvfølgelige at vi ikke merker dem – før de er borte.

Ble Norge kristnet med sverd – eller med bøker og dåp?

Det rette skulle ikke lenger bestemmes av den sterkeste, men av det grunnleggende gode og riktige. Sagt på en annen måte kom nå idealene fra Kristus.

Svake skulle ikke lenger foraktes, men hjelpes. Fjerdedelen av kirkeskatten var for de fattige. Det ble en god gjerning å gi treller fri.

Fedre og brødre fikk mindre makt over døtre og søstre. Kvinner skulle selv gi samtykke til å gifte seg. Retten til hevn som var avgjørende i ættesamfunnet, ble erstattet av kongens plikt til å sikre Guds fred.

Vi gikk fra en kollektiv tankegang til en individuell. Individer måtte stå til ansvar overfor hverandre – og dypest sett Gud. Alle skulle lytte til lover og samvittighet, ikke jakte etter ære.

Noen rekker sikkert opp hånden her. For mange er vokst opp med læremidler med et bilde av kristendom som ødeleggende for selvutfoldelse, som noe mørkt og autoritært. I realiteten skyldes mye av inntrykket at nettopp kristne verdier vant fram. Vi fikk så nye briller at vi ikke forstår det førkristne. Vi er blitt så individualistiske at vi ikke forstår hva som gjorde oss til individer.

Det er ikke sikkert at jeg formidler kristne verdier jo mer jeg er imot og jo høyere jeg roper

Slik Siedentop viser i «Inventing the Individual» var kristendommen på mange områder motsatt av antikkens slavesamfunn med sterke hierarkier og lite sosial mobilitet. Kristen tro og tanke ga nye verdier.

Idealet var ydmykhet og nestekjærlighet. Forholdet til Gud ble viktigere enn forholdet til ætten.

NLA-studenter: Har vi en framtid i Den norske kirke?

Også i Norge ga nye lover fundamentale endringer. Vi ble selvstendige rettssubjekter. Forbudet mot søskenbarnekteskap reduserte ættens makt, siden allianser måtte finnes utenom familien. Kirken oppfordret nygifte til å etablere seg med egen jord. Kvinnens arv havnet ikke i mannens storfamilie.

Kanskje kan det best beskrives som en kulturell mutasjon. Psykologen Joseph Henrich argumenterer i «The Weirdest People in the World» for at Vesten ble endret sosialt og psykologisk. Før fremhevet man familiære forbindelser, nå fikk upersonlige forrang, i handel som i politikk. Spørsmålet ble ikke så mye hvem som var i slekt med hvem, men hvem som var flinkest eller hadde best varer.

Dette styrket et ideal om den upersonlige staten, den som ikke gjør forskjell, men følger lov og rett. Der vi er enkeltindivider som behandles likt, fremfor del av klaner eller kaster og behandles forskjellig. Der vi kan diskutere om vi skal styre mest ut fra sosialdemokrati eller markedsliberalisme.

Det er vanskelig å se grunnlag for moderne stater der klaner står sterkt. Der blodsbånd bestemmer identitet, hva man kan forvente av tjenester, og hvor man har sin lojalitet. Der fokus er å unngå skam, å vinne eller gjenopprette tapt ære. Der man får hjelp når man trenger det, enten det er til hus eller hevn.

Men dette er altså i endring. Slik Persson og Wahlströms beskriver i den nye boken «Klanerna» har nærmere femti klaner slått rot i Sverige, med bakgrunn fra Tyrkia, Balkan, Midtøsten, Asia og Afrika. Mye handler om narkotika, men over tid har de fått innpass i alt fra næringsliv og bankvesen til offentlige tjenestemenn og politikere.

Klaner gir så mange fordeler, at de fungerer som stater i staten. Eller sagt på en annen måte: Dess sterkere klaner, jo svakere stat. Og dess svakere stat, jo mer behov for sterke klaner.

Vi ser spor også i Norge. Politiadvokat Terje Bjøranger har lang erfaring med æreskriminalitet og tvangsekteskap fra Kripos og utlendingsmyndighetene. Han har i en årrekke satt søkelys på utfordringene, i foredrag, spenningsromaner og rapporter, men ser fortsatt mye berøringsangst.

Mens vi kvier oss for å snakke om dem, seiler klanene inn under radaren.

Det krever strenge lover og sterke idealer å endre mekanismer og mentalitet. Har klankulturer først fått etablert seg, tar det mange generasjoner å svekke dem, som i Norden i middelalderen.

Kanskje er det enda vanskeligere i en etterkristen tid.

Vi blir aldri enige om hvem som skal styre. Men la oss forsøke å holde fast på premisset for diskusjonen: At vi har en stat som kan styres.

Vi har ikke råd til å miste håpet