Be innvandrere opp på talerstolen og inn i styrerommet

Ønsker norske menigheter virkelig å inkludere innvandrere? Det skjer i så fall ikke av seg selv.

I helgen arrangerte Pinsebevegelsen «Internasjonal pastor- og lederdag», mens Baptistsamfunnet hadde temadag om «kirken i et multi-etnisk samfunn».

De to kirkesamfunnene signaliserer et tydelig ønske om å bli bedre til å inkludere mennesker med annen etnisk bakgrunn, også i menighetenes ledelse.

«Jeg tror vi har vært for trege og sløve med å komme i gang med arbeid mellom kristne migranter og de tradisjonelle norske menighetene», sier Fred Håberg, leder for Pinse Misjon.

«Fremtiden er multietnisk. Da er det viktig å ha fokus på dette i menighetene», sier administrasjonsleder i Det norske baptisamfunn, Roger Dahl.

Aldri har tallet på innvandrere til Norge og norskfødte med innvandrerforeldre vært høyere. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det nå 877.000 personer med slik bakgrunn. Det tilsvarer nesten én av sju innbyggere i Norge.

Dette bør også sette sitt preg på norske menigheter. I en misjonsrapport som ble lansert av Lausanne Europa høsten 2021, ble nettopp kristne migranter pekt på som en kilde til håp for kirken i vår del av verden.

Samtidig må en snakke ærlig om utfordringene. Indisk-britiske Usha Reifsnider, som er Co-Regional Director i Lausanne Europa, snakket åpent om rasisme i vestlige menigheter i et intervju med Dagen for et par år siden. Hun hadde opplevd at man i kristne sammenhenger gjerne ville ha med innvandrere, for å vise mangfold, men at man ikke egentlig ønsket å gi dem medbestemmelse.

Etiopisk-fødte Temesgen Kahsay, høyskolelektor ved Høyskolen for Ledelse og Teologi, gir uttrykk for noe av det samme, når han sier «jeg er der, men blir ikke sett».

Kahsay, som deltok på baptistenes temadag, opplever at innvandrere blir bedømt ut fra norskkunnskapene. At en ikke blir vurdert som god nok, intelligent nok eller egnet til å lede eller forkynne, hvis norsken ikke er helt topp ennå. Han oppfordrer norske menigheter til å se på innvandrere som ressurser, erkjenne deres likeverd og gi dem rom til å vokse.

Mener en alvor i norske menigheter når en snakker om migranter, må en også ta dem på alvor. Ikke bare som et trivelig eksotisk innslag, men som ens likeverdige med evner, kompetanse og kall. Da må de også inviteres opp på talerstolen og inn i eldsteråd og styrerom.

Det vil ofte være friksjon når mennesker med ulik bakgrunn og kultur skal fungere sammen. Menighetens gamle kjerne kan føle at nykommerne forstyrrer. At ting ikke lenger blir helt slik som de alltid har vært. Kanskje vil de oppleve at pastoren blir så travel med migrantenes behov, at han ikke har tid til de gamle traverne.

Migrantene kan på sin side føle seg fremmede eller umyndiggjort. Men med klokskap og Guds nåde kan det likevel gå svært bra. Ja, det kan gå mer enn bra. Det kan innimellom gi et glimt av Guds himmel, der folkeslagene skal tilbe sammen.

Derwin Grey, pastor i Transformation Church i Sør-Carolina og taler på baptistenes temadag, brukte Paulus som eksempel da han snakket om hvorfor menigheter bør være multi-etniske. Paulus, som Grey beskrev som en jødisk nasjonalist, ble totalt forvandlet etter møtet med Jesus, også når det gjaldt holdningen til andre folkeslag.

Som kristne er vi del av en stort verdensvid søskenflokk, forenet av Kristus selv. Når kristne migranter kommer til Norge, skulle kirkene være det naturlige stedet å søke fellesskap og støtte – og de burde bli ønsket velkommen som søsken som kommer hjem.

Det finnes mange eksempler på menigheter som har åpnet dørene for innvandrere og blitt velsignet. Blant dem er pinsemenigheten Filadelfiakirken Vestby som har ansatt belarussiske Pawel Novik som pastor. «For oss ble Pawel en gave fra himmelen», sier misjonsleder Paul Kolbjørnsrud til Dagen.

Et annet eksempel er Apostelkirken på Vesterbro i København. Dette er en luthersk kirke, dypt forankret i dansk kultur, som er kjent for å inkludere flyktninger og migranter.

Inkluderingen har ikke bare gått knirkefritt. I et tidligere intervju med Dagen fortalte presten Niels Nymann ­Eriksen at et skifte skjedde da de sluttet å tenke at de selv var verter og flyktningene gjester.

Nå deler flyktninger ut nattverden, leser dagens tekst og lager mat til kirkelunsjen, på lik linje med etnisk danske medlemmer. «Når migrantene er vertskap, endres rollene. Da er ikke migrantene bare gjester lenger. De er hjemme», sa Nymann Eriksen.