Be om Guds ledelse for kirkerådet

Det kan være gode (og dårlige) grunner for å ta opp kirkelig praksis for tekstutvelgelse til vurdering. Mange tekster er verken trosstyrkende eller egnet for evangelisering. Luther var neppe alene i sine funderinger om kirkefedrene virkelig hadde nærkontakt med Den hellige ånd da Bibelens kanon ble til.

Det finnes tekster i Bibelen som kan virke ubegripelige og selvmotsigende, andre vekker harme, eller kan være så groteske at de vekker direkte avsky. Mer enn nok til å kunne skremme folk ut av kirkebenkene i ren forargelse og gru.

Men det skal mot til å proklamere at deler av Bibelen ikke kan være egnet til å bidra til sjelenes frelse. Man taler ikke Paulus midt imot uten frykt. Heldigvis trenger man heller ikke ta konfrontasjonene med denne kjempen i NT.

Teksttilfanget i Bibelen er mer enn stort nok til å få med seg det vesentlige: Guds frelsesplan med menneskene – uten å måtte rote seg bort i de vanskelige tekstene hos Paulus – eller det verste grumset i Det gamle testamente for den saks skyld.

Denne friheten til slalåmkjøring har kirken med sine tekstrekker benyttet seg av i alle år – og med god grunn. Kommer man skeivt ut i starten av sin bibellesing, kan det bety slutten for videre søk.

Det er derfor nokså overraskende at noen nå hever røsten for enda større frihet til å velge tekstene det skal prekes over.

Da er det kanskje ikke vanskelighetsgraden eller tilgjengeligheten som er motivet for å ønske seg denne friheten. Vi snakker nok heller om de brysomme tekstene. De som handler om homofili, kjønn, seksualmoral, kvinnens plass i menigheten og samfunnet, kirkens forhold til Israel og så videre. Har man behov for å kjøre sik-sak her, eller fortolke seg gjennom dette stoffet, kan man lett komme ut å kjøre både etisk og teologisk.

Det er all grunn til å be om Guds ledelse når kirkerådet nå skal ta stilling til retningslinjene for valg av prekentekster.