Bedehuset og folkekirken med gjensidig håndsrekning

Med tanke på den teologiske utviklingen i Den norske kirke kunne man kanskje tro at både bedehus og folkekirke ønsket mer avstand til hverandre. Men virkeligheten er ikke helt sånn.

Torsdag og fredag denne uken er landsstyret i Normisjon samlet til det andre ordinære styremøtet etter generalforsamlingen i januar. Tidligere denne uken kunne vi lese om gledelig økonomisk utvikling i Normisjon, blant annet som følge av avkastning fra investerte midler i fond.

En annen sak på styrets bord disse dagene er navnet på Normisjons nye trossamfunn. Med over 80 prosent flertall vedtok generalforsamlingen å etablere et slikt trossamfunn.

Tilsynelatende er misjonsorganisasjonenes trossamfunn først og fremst en byråkratisk størrelse. De har liten eller ingen egen virksomhet, og svært få medlemmer. Normisjons eksisterende trossamfunn i Agder hadde i januar 259, mens trossamfunnene i Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet hadde mellom 1100 og 1500 medlemmer hver. Dette er lave tall for organisasjoner som har mer eller mindre hele landet som nedslagsfelt.

Likevel vakte det reaksjoner da Normisjon vedtok å etablere et nasjonalt trossamfunn. Det skjedde til tross for at generalsekretær Kjetil Vestel Haga hadde forsikret om at han selv har tenkt å bli værende i Den norske kirke, og at opprettelsen ikke var ment som en markering av avstand til folkekirken.

Preses Olav Fykse Tveit var raskt ute og ba om avklaring. Da Kjetil Vestel Haga besøkte Kirkemøtet i Trondheim tidligere denne måneden, var tematikken oppe også der.

Og onsdag kunne vi lese i Utsyn at nyvalgt kirkerådsleder Harald Hegstad vil treffe Misjonssambandets generalsekretær Gunnar Bråthen for å snakke om samme tematikk.

Hegstad kommer med en erkjennelse på Den norske kirkes vegne som det er verdt å merke seg. Han mener folkekirken har hatt en «paternalistisk framtoning» og beskriver denne slik overfor Utsyn: «Anten gjer me det på vår måte eller så vert det ingenting.» Det mener han nå bør være en utdatert innstilling til bedehusorganisasjonene.

Dette er kloke ord fra Hegstad, som selv vokste opp i Misjonssambandet.

For Normisjons del var satsingen på menighetsplanting og menighetsbygging en hovedsak under generalforsamlingen. Planen deres er å etablere 30 nye menigheter i løpet av de neste seks årene.

I både Indremisjonsforbundet, Misjonssambandet og Normisjon er det en entydig trend at man satser mer på fellesskap som i sin innretning tilsvarer menigheter.

Men fremdeles er det knapt noen som snakker om å bli kollektiv del av, eller å danne egne frikirker. Og verken nevnte Haga eller Misjonssambandets Gunnar Bråthen tar til orde for noen generell utmelding av Den norske kirke, snarere tvert imot. Til tross for større teologisk avstand, blir Den norske kirkes enestående kontaktflate fremdeles tillagt stor vekt.

Trossamfunnene har først og fremst vært en mulighet til å registrere et kirkelig medlemskap for dem som ikke lenger vil være medlemmer av Den norske kirke. Derfor ble jeg overrasket da jeg så hvor omfattende Normisjon hadde arbeidet med tematikken i forbindelse med generalforsamlingen.

Professor Nils Terje Lunde, som selv var bispekandidat i Bjørgvin i forrige runde, presenterte en grundig gjennomtenkning av ulike sider ved det å opprette et kirkesamfunn. Dette var mer enn et register. Likevel er det viktig for Normisjon å understreke at organisasjonen som sådan ikke har planer om å bli en frikirke.

Jeg tror man må inn i både historie, kultur og psykologi for å forstå hvorfor ikke flere fra bedehusland har forlatt Den norske kirke. Men en ting er hvordan bedehuset ser på folkekirken. Noe annet er hvordan folkekirken ser på både bedehusorganisasjonene og frikirkeligheten.

Da Ole Christian Kvarme var på sitt siste kirkemøte som biskop, la han vekt på å bevare relasjonene til organisasjonene. Tidligere preses Helga Haugland Byfuglien understreket det samme da hun var i ferd med å avslutte sin tjeneste.

Flere i Den norske kirke ser ut til å ta inn over seg at heller ikke de kan ta sin egen stilling for gitt. Det er likevel sjelden kost når Hegstad sier følgende til Utsyn: «Dnk er for lite ambisiøse når det gjeld å nå ut til nye. Kva med naboane eller kollegane våre som ikkje har høyrt evangeliet? Korleis skal me nå ut til dei», spør han. Tankevekkende nok er det ikke ofte vi hører sentrale ledere i Den norske kirke snakke slik om behovet for å forkynne evangeliet her i landet. Behovet for å drive indremisjon, enkelt sagt.

Gunnar Bråthen sier til Utsyn at Misjonssambandets trossamfunn er å regne som en sidevogn til motorsykkelen. Det lyder som et ekko av den metaforen tidligere hovedstyreleder Lars Gaute Jøssang brukte for ti år siden, i forkant av at NLMs trossamfunn ble vedtatt opprettet i 2015, seks år etter at Indremisjonsforbundet var først ute.

Dermed er det fortsatt sånn at hovedtanken i bedehusland er å beholde forbindelsen til Den norske kirke, fordi man ser muligheter til å drive misjon i og gjennom folkekirken. Så spørs det om Den norske kirke kjenner sin besøkelsestid og etterspør dette engasjementet og denne kompetansen.

Hvis de ikke gjør det, er det nå lettere enn noen gang for både Normisjon og de andre bedehusorganisasjonene å si at vi klarer oss selv.