«Bedehuspartiet»
«Skal kommunen styres fra bedehuset, nå?» Replikken falt under et intervju ei lokalavis hadde med en ordførerkandidat fra Arbeiderpartiet. Foranledningen var at det lokale KrF-laget eksplisitt hadde lansert sin førstekandidat som ordførerkandidat, for første gang i lokallagets historie.
Kommentaren er interessant som uttrykk for en fordom som det aktuelle intervjuobjektet neppe har vært alene om. Hadde noen snudd på problemstillingen og spurt – med adresse til Arbeiderpartiets ordførerkandidat – om det var så at kommunen heretter skulle styres fra Folkets Hus, hadde man neppe forstått ironien, enn si problemet.
I mange kommuner med mangeårig Arbeiderparti-dominans har det snarere vært en beskrivelse av den reelle situasjon. Ordførere var noe man hentet fra «maktpartier» som Høyre, Arbeiderpartiet eller til nød Senterpartiet.
Annonse
At en politiker med bakgrunn i bedehuset skulle kunne bli ordfører, var derfor en tanke som enten måtte latterliggjøres eller hånes, eller helst begge deler.
Det finnes fremdeles de som både beskriver og avskriver KrF som et «bedehusparti». Det er verken ment som attest eller anbefaling, men som en måte å marginalisere partiet på.
LES: Nesten bare religiøse velgere
Det er ikke dermed sagt at man ikke kan hente mye nyttig kunnskap ut av å se på forholdet mellom KrF og «bedehuset», med dets sterke og svake sider. Det har alltid vært naturlige forbindelseslinjer mellom den politiske bevegelsen Kristelig Folkeparti, og det organiserte kristenfolket. Og selv om KrF er blitt omtalt som «Bedehuspartiet» i bestemt form entall, finnes også andre partier representert blant den delen av «bedehusfolket» som har vært politisk aktive. Religion-sosiologen Olaf Aagedal har sett på dette i sin bok «Bedehusfolket. Ein studie av bedehuskultur i tre bygder på 1980- og 1990-talet» (Trondheim, 2003). De tre bygdene er alle vestlandsbygder, og undersøkelsen lar seg ikke uten videre overføre til alle deler av landet. Samtidig er det paralleller i de fleste fylker til de tre typene bygder.
I disse tre bygdene var det i perioden 1945-99 i alt 301 «bedehusrepresentanter» i kommunestyrene. Av disse var 207 valgt inn fra KrF. Det tilsvarer 69 prosent. Denne andelen økte utover i perioden. På 1960-tallet var to av tre bedehusrepresentanter valgt fra KrF, mens på 1990-tallet var det tre av fire. Samtidig går det fram av Aagedals undersøkelse at den religiøse pluralismen i KrF blir større i løpet av han har sett på. Fram til 1970 var 98 prosent av KrF-representantene i de tre kommunene undersøkelsen omfatter folk med tilknytning til bedehuset. På 1990-tallet er denne andelen sunket til 83 prosent. I KrFs kommunestyregrupper sitter det også folk som hører til andre kirkesamfunn eller organisasjoner enn de klassiske «bedehus»-foreningene. KrF kan med stor rett beskrives som landets bredeste, økumeniske fellesskap. Her finner man alle «varianter» av kristentroen.
LES: Hareide beskylder Støre for å bytte side
Etter mange års heftig debatt vedtok KrFs landsmøte i 2013 å oppheve den såkalte «bekjennelsesplikten». I stedet fikk man en verdiparagraf som slår fast at partiets politikk bygger på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret, at KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter, og at alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på dette. Dette vedtaket skapte langt mer støy enn det fortjente. All erfaring viser da også at det er mange politisk aktive som har en kristen bekjennelse uten at de av den grunn støtter KrF. De som sier at det er flere kristne utenfor KrF enn i partiet har derfor et relevant, om enn nokså billig, retorisk poeng.
De historiske erfaringene med «bekjennelsesplikten» har vært blandet. I noen lokalmiljøer fungerte den mer som en bedehusparagraf enn som en «Jesus-paragraf». Det er flere eksempler på at folk som ikke tilhørte «bedehuset» eller Den norske kirke følte seg frosset ut eller oversett i det lokale KrF-miljøet qua religiøs tilhørighet. Slike fortellinger er blitt færre etter hvert som KrF mer er blitt en politisk bevegelse og mindre av et oppbyggelig fellesskap. Samtidig har både retorikken og standpunktene endret seg mer i en verdibasert, prinsipiell retning, og mindre mot det bastante og «profetiske». I årenes løp har det dukket opp flere nye partier som ønsker å framstå som mer «kristelige» enn KrF. Oppslutningen om slike partier har alltid vært i promiller, og det velgertapet KrF har hatt i forhold til brakvalgene i 1997 og 2001, har ikke gått til disse partiene.
Annonse
Veien til økt oppslutning for KrF vil derfor ikke være å bli mer «bedehusaktig», men at partiet klarer å sette navn på politikkområder som treffer verdibevisste mennesker, og med løsninger som oppfattes som relevante. I 1997 var verdidebatten en slik sak. Når slike saker dukker opp, er det fremdeles mange viktige impulser å hente fra blant annet bedehusene.
