Bedre for fisken med Brexit enn EØS

Å gjenvinne kontrollen over sin egen økonomiske sone og dermed kontrollen med fiskeressursene var en avgjørende del av Brexit.

Men ingen enkel oppgave siden alt hav utenfor territorial grensa på 12 nautiske mil er EU-hav. Både danske, franske og nederlandske fiskere tar over 100.000 tonn i britisk farvann årlig og la et stort press på EUs forhandlere.

Har britene lyktes? Ja, Storbritannia er nå en uavhengig kyststat med rettigheter etter havretten.

Som kyststat har Storbritannia inngått en egen fiskeriavtale med Norge og vil være part i de årlige fiskeriforhandlingene der totalkvoter bestemmes og kvoter fordeles.

Britene har inngått en overgangsavtale med EU fram til medio 2026. I 2021 skal EU overføre 15 prosent av dagens kvote i britisk farvann til britiske fiskere. Deretter 2,5 prosent hvert år inntil 25 prosent er overført. Verdien er om lag 2 milliarder Nkr.

I samme periode har britene tillatt EUs fiskerflåte å fiske innenfor britisk territorialfarvann. Mellom 6 og 12 nautiske mil.

Avtalen gir bedre markedsadgang for fisk enn det EØS-avtalen gir. Det er ingen toll, heller ikke på bearbeidede fiskeprodukter.

Til sammenligning har Norge 2 prosent toll på all laks og 14 til 18 prosent toll på bearbeidede fiskeprodukter som for eksempel røkt laks. Det er derfor flere arbeidsplasser bygd på norsk fisk i EU enn det er i Norge.

Britene har allerede lansert en investeringspakke på 2 milliarder Nkr. for å bygge opp fiskeflåten og industrien.

Hva blir situasjonen etter 30. juni 2026? Da står britene helt fritt til å si opp avtalen og ta tilbake full kontroll.

Mange kommentatorer mener EU vil svare med å innføre toll på britisk fisk. Men da kan britene ta fram WTO-avtalen som sier at når toll først er satt ned så kan den ikke settes opp senere.

I tillegg er ikke EU tjent med å innføre toll. Med bare 50 prosent sjølforsyning på fisk og bare 18 prosent på torsk og 9 prosent på laks vil det bare øke prisene til EUs forbrukere og industri.

Hva sier britiske fiskere? Fishing for leave, britiske fiskeres kampanjeorganisasjon for Brexit, mener det går for seint. Men først og fremst mener de det må settes grenser for utenlandsk eierskap i britisk fiskerflåte.

Konkret mener de det må innføres krav om at minst 60 prosent skal være eid av personer med bosted i UK, minst 60 prosent av mannskapet skal være britiske statsborgere og minst 60 prosent landes i britiske havner.

Storbritannia kan som sjølstendig stat innføre slike regler, men kan bli møtt med rettssaker fra utenlandske eiere. Men da er ikke Storbritannia lenger bundet av EUs frie etableringsrett, og det er ikke EU-domstolen som avgjør.

I avtalens kapittel 3 (artikkel SPS 1 flg.) står reglene om veterinære forhold. Slike regler skal ikke forårsake unødvendige hindringer for handel med varer.

WTOs regler om Sanitary and Phytosanitary Agreement (SPS) skal legges til grunn for handelen med landbruksvarer som omfatter jordbruk og fiskeri. Det vises videre til Codex Alimentarius reglene (Codex) og også International organization of Epizootis (OIE).

Helse- eller sunnhetssertifikater utstedt av henholdsvis EU og Storbritannia sine veterinærmyndigheter, skal følge varer i eksport og være gyldige i avtalens geografiske område.

Begge parter praktiserer WTO-systemet med samsvarsvurderinger, det som i det ene land anses som sikker menneskeføde anses i utgangspunktet som sikker føde også i importlandet.

Hva kan avtalen bringe inn i norsk EØS-debatt? Overgangen er ikke uten problemer for britiske fiskere og britisk fiskeindustri.

Spesielt for de små bedriftene der det er både papirarbeide og kostnader for hver enkelt forsendelse uansett størrelse er dette vanskelig. Omlegging av datasystem hos den største befrakter DFDS er delaktig i problemene.

Prisene har falt på fiskeauksjoner, men dette skyldes nok også at restaurantbransjen stenges på grunn av koronapandemien. Den britiske regjering mener dette er overgangsproblemer.

Problemene bruker EØS-tilhengerne for å vise at de hadde rett. Men Storbritannia hadde et mye vanskeligere utgangspunkt enn Norge vil ha siden vi i så fall skal si opp en EØS-avtale, ikke et EU-medlemskap.

EØS-medlemskap sies opp etter artikkel 127 og etter 12 måneder trer automatisk frihandelsavtalen fra 1973 (og senere oppdatert) i kraft. EU-medlemskap må en forhandle seg ut av.

Norge har full kontroll over vår økonomiske sone. Vi tillater ikke utenlandsk eierskap i fiskefartøy. Vi slipper å forhandle fram en avtale på lille julaften.

Vår frihandelsavtale fra 1973 trer automatisk i kraft, og det er denne avtales fiskerbrev som gjelder for all fisk. Både frihandelsavtalen og WTO-reglene begrenser toll på rund og filetert laks til 2 prosent.

Frihandelsavtalen viderefører også de tollfrie kvotene Norge har på fisk til både EU og Storbritannia.

EU er mye mer avhengig av å få fisken fram fra Norge enn de er ifra Storbritannia. Norge leverer en fjerdepart av all fisk EU importerer og det er flere arbeidsplasser bygd på norsk fisk i EU enn i Norge.

EØS-avtalen var nok et framskritt på toll da den ble forhandlet fram for snart 30 år siden. Men siden da har EU inngått bedre avtaler med mange land. Som for eksempel Chile og nå Storbritannia. Og inngått avtale med både Færøyene og Sveits om gjensidig veterinærkontroll.

EØS-avtalens lave/nulltoll på rund fisk og filet og høy toll på all bearbeiding er laget for å tjene EUs fiskeindustri. På bekostning av lokalsamfunn der ressursene hentes. Å levere råvarer og la andre bearbeide dem er slikt u-land tvinges til. Det er på høy tid å si opp husmannsavtalen EØS.