Bekjennelser og innspill fra en «homoterapeut»

Gjennom mange år, både i Norge og i utlandet, har jeg møtt flere hundre mennesker i samtale om deres homofile følelser. Og jeg har truffet utallige som har erfart en endring av sin kjønnsidentitet. Dette har skjedd i samspill med flere titalls kvalifiserte terapeuter – for det meste i utlandet – hvorav mange selv har erfart endringer i sin kjønnsidentitet og seksualitet.

Den sjelesorg jeg har hatt ansvar for, har naturligvis vært på konfidentens egne premisser og ønsker. Jeg har aldri fått noen reaksjoner på det motsatte.

I sjelesorg eller terapi kan sterke reaksjoner oppstå, også mot profesjonelle terapeuter, hvis traumer avdekkes. Alle fagmiljøer kjenner til slike utslag. Dette er krevende å håndtere både for hjelper og klient. Dessuten har jeg møtt flere som generelt er dypt skuffet og nedslått etter å ha gått i terapi av mer «allmenne» grunner. Men skal sjelesorg/terapi av den grunn forbys?

For å presisere: De jeg kjenner på feltet (særlig innen Living Waters) tar i samtalene opp nær-relasjoner, jevnaldrende, mobbing, misbruk, pornoavhengighet, skam, sinne, gudsbildet, kjønn, (selv)fordømmelse, hjelp til å normalisere ikke-erotisk kjærlighet til og vennskap med det samme kjønn, identitetsforstyrrelser med mer. Homo-erotiske følelser er lite fokusert. Men ved å bearbeide nevnte områder kan en sideeffekt være at eventuelle homofile følelser avtar, mens hetero-tiltrekningen tiltar. Over lengre tid. Om så skjer, skal dette kriminaliseres? Og kan noen bevise at slikt ikke kan skje?

«Homoterapi» er et begrep konstruert av aktivister for å karikere både seriøs og uansvarlig sjelesorg og terapi. Frasen bør i stedet brukes om en type terapi som er ideologistyrt og ikke vitenskapelig. Ordet konvertering er forøvrig et høyst problematisk ord å bruke - som et hånsord overfor kristne. Det å bli «konvertert» i Bibelens språkbruk, er ensbetydende med å vende om, eller endre sinn. Tilsvarende misbruk av ord og virkelighet skjer når forkastelig vold mot en homofil person eller demonutdrivelse av «homofile ånder» i et religiøst miljø, sidestilles med sunn kristen forbønn.

LHBT/FRI har ikke som mål bare å forby «uansvarlig homoterapi» og derved hindre terapeuter og sjelesørgere i å utøve oppgaven på en uforsvarlig måte. De vil også hindre enhver konfident med homoerotiske lengsler å oppsøke seriøs terapi, sjelesorg og forbønn med ønske om å få hjelp til ulike endringsprosesser i livet sitt. Hvordan vil et forbud som dette ramme homofile – både kristne og andre? En opplevelse av tvang tilbake til «skapet»? Her åpnes det opp for statlige overgrep. Er det slike totalitære tilstander vi vil ha i Norge?

Et avgjørende premiss for mange synes i denne debatten å være at mennesker med homo-erotiske lengsler er «født sånn». Men dette premisset er uholdbart. Det viser blant annet historiens grundigste undersøkelse omkring denne tematikken, publisert i tidsskriftene Science og Nature tidligere i høst, og også i noen norske aviser: Gener kan bare forklare 8-25 prosent av ikke-heteroseksuell atferd. Resten må tilskrives en lang rekke ikke-genetiske faktorer. Liknende resultater har man også tidligere kommet til i studier av eneggede tvillingpar. Jeg viser til følgende nettsider:

Tidsskriftet Science: https://www.sciencemag.org/news/2019/08/genetics-may-explain-25-same-sex-behavior-giant-analysis-reveals Tidsskriftet Nature: https://www.nature.com/articles/d41586-019-02585-6 BBC: https://www.bbc.com/news/health-49484490 Aftenposten: https://www.aftenposten.no/viten/i/MRqb8R/rapport-genetikk-forklarer-opptil-25-prosent-av-homoseksualitet Dagbladet: https://www.dagbladet.no/nyheter/rapport-genetikk-forklarer-opptil-25-prosent-av-homoseksualitet/71543428 Morgenbladet: https://morgenbladet.no/aktuelt/2019/10/fodt-sann-eller-blitt-sann-stor-studie-kaster-nytt-lys-over-homofili

Ut fra min erfaring gjennom 25 år er årsakene bak en homofil orientering sammensatt. Fordi andre elementer enn gener og biologi er en vesentlig del av årsakskomplekset (75-92 prosent, ifølge undersøkelsen sitert ovenfor), har dette konsekvenser for mulige (endrings-)prosesser i en persons liv. Ut fra denne og mange andre terapeuters undersøkelser og egne observasjoner over mange år, er jeg overbevist om at kjønnsidentitet og seksualitet kan endres. Å benekte eller latterliggjøre dette, er synsing og et ideologibasert og fordomsfullt standpunkt, ikke et vitenskapelig.

Det er skjebnesvangert og uhørt å forby mennesker å samtale med en sjelesørger/terapeut om slike spørsmål, med tanke på mulige prosesser. Hvis norske fagfolk og politikere ikke tror at endringer kan skje, bør de invitere for eksempel amerikanske terapeuter på dette feltet til drøftinger; fagfolk som selv har erfart endringer i sitt liv. Eller de kan invitere noen aktuelle fra Norden, dersom disse orker å stå fram i et klima preget av fiendtlighet og hatske ytringer, i stedet for ensidig å lytte til én side av aktører. Vi hadde kommet langt i retning av en felles forståelse av denne tematikken om vi innrømmer at forskning og konklusjoner på dette området er sterkt ideologisert og politisert.

I Norge kjører homobevegelsen og dens sympatisører et høyhastighetstog for tiden, med politikere i førersetet. Andre grupper, under LHBT-flagget, blant annet bifile, er også med på ferden. Disse har ikke samme fokus som de homoseksuelle. Et eventuelt forbud mot terapi/sjelesorg for homofile, vil trolig også ramme bifile, med deres doble seksuelle tiltrekning til både samme og motsatt kjønn.
Miljøpartiet De Grønne krever eksplisitt i sitt forslag (punkt 4) å forby «konversjonsterapi for homofile, bifile, lesbiske og transpersoner». Hva betyr det i praksis at «konversjonsterapi for bifile» skal forbys?

Jeg møtte en gang en kvinne som elsket sin mann, men ønsket hjelp fordi hun strevde med lesbiske følelser. Skal en person som henne, sammen med hennes sjelesørger, forbys å finne veier ut av dette indre dilemma? Stortinget står nå i fare for å tvinge en del personer med bifil orientering til ikke å søke hjelp for endring av seksuell tiltrekning, og i stedet leve i utroskap. Å skille seg fra sin mann var for denne kvinnen helt uaktuelt.

Den fjerde gruppen som seiler under LHBT-flagget, er transseksuelle og ungdom som sliter med kjønnsdysfori. Politikere og helseetater har i lang tid trodd de gjorde det riktige ved å gi kjønnskorrigerende behandling til dem som føler de er «født i feil kropp». Vi kan kalle dette for «biologisk konvertering». Nå begynner reaksjonene å komme, ikke minst i Sverige, der hundrevis av unge jenter har gjennomgått kjønnskorrigerende behandling. Denne type behandling med hormonpreparater og pubertetsblokkerende medikamenter gir ofte alvorlige og livslange bivirkninger, inkludert sterilitet

Svensk helsepersonell innrømmer at de har gitt slik behandling til hundrevis av unge jenter, og også foretatt kirurgiske inngrep på noen ved å fjerne bryster, uten å ha noe medisinsk eller vitenskapelig grunnlag for at dette hjelper de unge. Ideologiske føringer hos nidkjære sexologer og helsepersonell (og politikere) overstyrer medisinsk kunnskap og biologi. Etter to dokumentarer på svensk TV, kalt «Tranståget och tonårsflickorna», er opinionen og politikerne nå i ferd med å snu. Et lovforslag om at alderen på kjønnsoperasjoner uten foreldrenes samtykke skulle senkes fra 18 til 15 år, er for eksempel blitt trukket.

Stadig flere unge angrer nå på behandlingen de har vært igjennom, enda de i utgangspunktet var overbevist om at deres kjønnsidentitet var en annen enn det deres biologi tilsa. Nå ønsker de «å konvertere» tilbake til utgangspunktet, noe som nærmest er umulig. Hvis ikke den drastiske, uvitenskapelige og eksperimentelle behandlingen som hundrevis av svenske jenter er blitt utsatt for de siste årene blir stoppet, kan den utvikle seg til å bli den største medisinske skandalen i svensk historie, hevder noen leger. Se: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/pLVBPV/transtoget-og-tenaaringsjentene-tonje-gjevjon

Hva betyr det i praksis at «trans-terapi» skal forbys i Norge? Betyr det at foreldre og andre ikke skal ha lov til å hjelpe kjønnsforvirret ungdom til å akseptere sitt biologiske kjønn? Erfaringer fra andre land viser at 80-95 prosent av unge som sliter med kjønnsdysfori, faller til ro i sitt biologiske kjønn når de er kommet gjennom puberteten og ungdomstiden. Forutsetningen er at de ikke har begynt med hormonbehandling og derved stoppet kroppens naturlige utvikling til mann eller kvinne. Har ikke foreldre lov til å hjelpe barna sine med å vente med eventuell hormonbehandling til de er kommet gjennom puberteten? Kan foreldre risikere å bli fratatt foreldreretten til barna sine dersom de er uenige med sexologer og andre «eksperter» som bekrefter ungdommenes ønske om å skifte kjønn, og som derfor vil starte med hormonbehandling? Er det dette som ligger i MDGs forslag om å forby trans-terapi?

Transtoget i Sverige har ennå ikke kollidert med det norske homotoget, eller Pride for den saks skyld. Om noen år vil forhåpentligvis vårt samfunn innse at de har sviktet også de homoseksuelle som strevde med sin kjønnsidentitet. Trolig vil mange angre på at vi var mer styrt av ideologi og følelser enn av vitenskap og biologi. Foreløpig synes samfunnet vårt å være rammet av noe som ligner en kollektiv forblindelse.

Det er nærmest utillatelig at politikere blander seg inn i en faglig diskusjon om hvorvidt det er mulig å endre kjønnsidentitet, stemple kvalifiserte sjelesørgere som kvakksalvere og overgripere, og bruke maktord som «skadelig» og «livstruende». Det er også forstemmende at politikere og aktivister fordømmer alt det seriøse arbeidet som gjøres innen dette området, på grunnlag av noen enkeltmenneskers opplevelser. Finnes det noen som er villig til å innrømme at mange av de negative reaksjonene er basert mer på følelser og ideologi enn på forskning? Jeg kan forøvrig opplyse om at de ledere vi har hatt i Living Waters, har vært underlagt et strengt etisk regelverk.

Beklagelige ting skjer i kristne, som i sekulære miljøer. Dessverre! VGTV har fokusert på noen personer (i hovedsak en kristen og en muslim) som hadde dårlige erfaringer fra sjelesorg og sin familie. Dette er vondt å registrere. Men disse erfaringene har ikke påvist hvorvidt sjelesorgen, «gaycampen» (en parodisk benevnelse) og den aktuelle menigheten i seg selv holder mål teologisk, psykologisk, sjelesørgerisk og etisk. Kan vonde erfaringer for noen få generaliseres til alle homofile deltagere og menighetsmedlemmer? Utallige har jo erfart det motsatte.

Innfallsvinkelen og kommentarene i VGTV er for øvrig høyst karikerende og manipulerende. Det finnes dårlig sjelesorg og folk som fremmer lettvinte løsninger og forbønn her i Norge. Men vårt problem er ikke at vi bare har dårlig sjelesorg. Et større problem er at vi har alt for lite god sjelesorg og terapi på dette området. I USA og England kan en person som ønsker hjelp til å jobbe med sin seksualitet, ha 2-3 terapeuter å gå til over flere år, delta i ulike Living Waters-programmer (eller tilsvarende), ha støttegrupper rundt seg og eventuelt en menighet som står sammen med den enkelte. I Norge blir hjelpere og de som søker hjelp, motarbeidet fra alle hold.
Søkelyset burde ikke bare rettes mot misforstått «homoterapi», men i høyeste grad rettes mot grupperinger som med sin radikale kjønnsideologi bedriver ensrettet påvirkning av titusenvis av norske barn i skoler og barnehager.

Våre barn og barnebarn blir nå opplært til å tro at det finnes mange kjønn og dusinvis av kjønnsidentiteter, at de kanskje er et annet kjønn enn det de tror, at planlagt farløshet er flott, og at grenseløs seksualitet er positivt og sunt. Er det noe som bør kalles skadelig «konverteringsterapi», så er det kanskje denne typen ensrettet påvirkning av våre barn?

Til sist noen betimelige spørsmål: - Å hevde noe som motsier det LHBT-ideologien og foreningen FRI står for, blir mer og mer oppfattet som hat-ytringer. Er ikke dette et demokratisk problem? Er det et slikt samfunn vi vil ha - uten toleranse for den biologisk forankrede og tradisjonelle oppfatningen av kvinne og mann og ekteskap, og uten aksept for dem som hevder at mor-far-barn-relasjonens betydning og særstilling er unik?

Skal voksne mennesker som selv ønsker å gå i samtaler for å jobbe med sine seksuelle følelser, bli nektet en slik mulighet og rettighet? - Er det demokratisk forsvarlig at den radikale kjønnsideologien skal få sette premissene og ha enerett på hva som er en sunn samfunnsutvikling innen kjønn og seksualitet, barn og familie?