Bekreftelse og utfordring
På sitt svakeste bidrar innleggene til lite annet enn å bekrefte eksisterende antakelser og til dels fordommer, men på sitt beste er de presise og kraftfulle innlegg i samfunnsdebatten.
Bjarte Ystebø er en dyktig mobilisator. Og han er en ung og reflektert mann med stor gjennomføringskraft. Med Norge Idag som plattform og Visjon Norge som støttespiller har han kunnet bygge opp Kristenfolket.no og fremfor alt Oslo Symposium. I går og dag står han i spissen for den tredje samlingen i Oslo Kongressenter. For en som nylig omtalte Arbeiderpartiet som en «avkristningsmaskin», må det være en god følelse å kunne legge samlingen nettopp til fagbevegelsens høyborg.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Annonse
Men Ystebø og resten av arrangørene fortjener ros for sitt mot. Holdningene de representerer, er kontroversielle i store deler av den norske befolkningen. Flere av innleggene som ble holdt i går, kunne ha skapt betydelige kontroverser hvis de hadde blitt presentert for et bredere publikum.
Nærmere 500 mennesker er samlet i Oslo Kongressenter disse dagene. Og selv om den gjennomsnittlige deltakeren nok er både ett og to tiår eldre enn meg, er tettheten av grå hår likevel lavere enn man kunne vente av et arrangement som finner sted midt i arbeidstiden.
På den annen side er det påtakelig få fremstående kristenledere å se. At Den norske kirkes biskoper ikke er til stede, er kanskje ikke så overraskende, gitt symposiets profil. Mer interessant er det å registrere at både bedehusorganisasjonene og frikirkene glimrer med sitt fravær når det gjelder representasjon på øverste nivå. Hvorfor blir ikke en slik samling vurdert som viktigere? Noe av grunnen er antakelig den folkelige og nærmest anti-elitistiske profilen arrangementet har. For dette er i stor grad de opposisjonelles arena. Til tross for at tre statsråder er med blant talerne. Og talernes budskap bærer utvilsomt mer preg av et ønske om å mobilisere, enn av trang til forsiktig nyansering. Derfor vil nok en del som i bunn og grunn står arrangørenes teologiske og ideologiske utgangspunkt nært, vegre seg mot å bli assosiert med denne bevegelsen.
Men det er like fullt en bevegelse Bjarte Ystebø og hans medarbeidere har bygget opp. De representerer et mindretall av den norske befolkningen, og det vet de godt. Men de er mobiliserbare, og legger for dagen et sterkt engasjement. De er delvis motivert av en dyp sorg over avkristningen i landet, og delvis av et sterkt ønske om å bidra til en annerledes samfunnsutvikling. På sitt beste representerer de noe svært gledelig og potensielt avgjørende. For landets kulturelle elite, i den grad noe slikt finnes, legger ikke opp til at konservative kristne standpunkter skal ha noen fremtredende plass i dagens offentlige debatt. Flere av talerne på Oslo Symposium ville blitt møtt med hoderysting og hånlatter hvis de hadde fremført innleggene sine på et av vårens partilandsmøter, med et unntak for KrF.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Men forandring skjer som regel nedenfra, og gjennom Oslo Symposium har konservative kristne fått et samlingspunkt som de lenge har manglet. Det sier noe når tre statsråder faktisk vurderer samlingen som så viktig at de prioriterer å stille. I en slik forsamling ligger det et potensial som kan bidra til endringer i samfunnet. Det kreves ikke mange mennesker for å påvirke opinionen. Men det kreves en sterk overbevisningskraft. Talerne på Oslo Symposium mangler ikke tro på sitt eget budskap. Men det er grunn til å tenke over om man først og fremst vil tale til «menigheten», eller om man tar sikte på å faktisk nå ut med budskapet sitt. I valgkamp prøver man gjerne å forenkle budskapet for å gjøre det mest mulig forståelig. Men om man vil bygge noe varig, trenger man en helhetlig tenkning som også kan stå seg mot motstandernes beste argumenter. Da er ikke styrken i applausen på Oslo Symposium den eneste indikatoren for å måle suksess.
Annonse
I går fikk vi blant annet høre Hanne Nabintu Herland snakke utfordrende om kirkens eget oppdrag i verden. Den kristne kirke i Norge trenger å bli minnet om av avkristningen kommer innenfra. Karl Johan Hallaråker er en av dem som klarer å formidle konservative kristne standpunkter på en reflektert og forståelig måte også for dem som tenker annerledes. Sylvi Listhaug er en vektig stemme på individets og familiens vegne. 17 år gamle Olaus Trygve Bjuland er et åpenbart politisk talent, og var kanskje den taleren som skapte sterkest entusiasme i forsamlingen i går. Lill May Vestly har blitt profilert gjennom Oslo Symposium før, og snakker tydelig og utfordrende om en annerledes feminisme. Hun er såpass krass i sine vurderinger at mange tradisjonelle feminister nok velger å ikke svare på kritikken hennes. Svein-Magne Pedersen gikk som den eneste taleren ti minutter over tiden i sitt sterke angrep på abortloven. Han legger for dagen et beundringsverdig engasjement, men kritikere vil nok kunne innvende at han benytter seg av et noe selektivt utvalg av faktaopplysninger.
Det er ikke gitt at Knut Arild Hareide blir omfavnet av alle på Oslo Symposium, men i går følte han seg åpenbart varm nok i trøyen til at han utfordret forsamlingen til blant annet å snakke mer om fattigdom.
I det hele tatt representerte formiddagssesjonen i går noe av bredden i Oslo Symposium. På sitt svakeste bidrar innleggene til lite annet enn å bekrefte eksisterende antakelser og til dels fordommer, men på sitt beste er de presise og kraftfulle innlegg i samfunnsdebatten. Bjarte Ystebø fortjener derfor honnør for arbeidet sitt.
