Benedikt gjorde det legitimt å sitere paven uten å unnskylde seg

Da pave Frans overtok etter pave Benedikt i 2013, merket man skiftet med en gang. Mediebildet av Frans var langt mer sympatisk. Det samme har vi sett nå i forbindelse med pave emeritus Benedikts bortgang.

Følg pave emeritus Benedikts begravelse direkte

NTBs ganske fiendtlige artikkel «Guds rottweiler», pave Benedikt er død», sier sitt om det. Benedikt er det ikke mye positivt å si om. Han var den konservative og harde, Frans den liberale og sympatiske.

Men for troende kristne, også i Norge, representerte pave Benedikts bispegjerning et viktig skifte i positiv retning. For å forstå sammenhengen må vi da minne om de sterke anti-katolske refleksene som har eksistert i norsk kristenhet, ja, i det norske samfunnet som sådan, siden den protestantiske reformasjonen på 1500-tallet. Vi skal ikke langt tilbake i tid før katolikker i Norge gikk til messe med den selvforståelsen at de egentlig ikke var ønsket her i landet.

Da Johannes Paul II, Benedikts forgjenger, besøkte Norge i 1989, var det første gang en sittende pave befant seg her i landet. Under gudstjenesten i Nidarosdomen var en av de sittende biskopene fraværende grunnet noe så dagligdags som et tannlegebesøk. Vi kan trygt anta at noe slikt ikke hadde skjedd i dag.

I intervjuboken «Last Testament – Benedict XVI in his own words» av Peter Seewald fra 2016, sier Benedikt for øvrig at han som pave ikke kunne kalle seg Johannes Paul III, blant annet fordi han sammenlignet med forgjengeren hadde «en annen slags karisma, eller heller en ikke-karisma».

Utover det er han full av rosende ord om sin etterfølger, også om hans stil og form. Så det etablerte inntrykket av de store forskjellene dem imellom er nok i beste fall upresist.

Kontrasten mellom de to blir også knyttet til hvordan de har håndtert de store problemene med overgrepsskandaler i Den katolske kirke. Benedikt har fått kritikk for å ha gjort for lite. Og kritikken er neppe uten berettigelse. Men i historiens lys vil han nok også få mer ros enn han hittil har fått for faktisk å ha tatt tak i problemene.

Minst to ting har endret seg siden pave Johannes Pauls besøk til Norge i 1989: Det ytre presset mot kristen tro og et kristent verdensbilde har blitt sterkere. Og samtidig har kristne lederes offentlige frimodighet på evangeliets vegne avtatt.

Pave Benedikt representerte en tydelig motsats til begge deler. Som en ledende intellektuell insisterte han på å legge et kristent verdensbilde til grunn for sin virkelighetsforståelse. Han forstod livet innenfor de rammene som den kristne tro gir. Og for det andre: Han våget å uttrykke seg som en predikant.

Kort tid etter at han tiltrådte som pave, stod Benedikt bak tre bøker om Jesus fra Nasaret. Det var antakelig noe av det viktigste han gjorde.

Selv har jeg hatt litt moro av å sitere fra en av disse bøkene fra talerstolen. Hvis man først gjengir teksten og først etterpå sier hvem man siterer, risikerer folk å bli overrasket over hvor gjenkjennelig paven uttrykker seg:

«I Jesu kors var det skjedd som man forgjeves hadde forsøkt å få til ved dyreofre: Verden var forsonet. «Guds lam» hadde tatt verdens synder på seg og båret dem bort. Guds forhold til verden som var ødelagt av menneskers synd, var nå fornyet. Det hadde skjedd en forsoning.»

Teologisk sett er det intet oppsiktsvekkende i denne uttalelsen. Men det går ubehagelig lang tid mellom hver gang vi hører evangeliet utlagt slik fra andre fremstående kristenledere.

Det kan være lettvint å kritisere både kirkemøter og bispemøter for å heller ville snakke om politikk, for det bør de i høy grad gjøre om de vil ta Jesu eksempel og Bibelens budskap på alvor. Men selve bakteppet for å utlede en kristen etikk anvendt på for eksempel klimautfordringer, ligger i det verdensbildet som den kristne tro gir. Der ser det ut for at protestanter kan ha en del å lære av pavens frimodighet.

Dermed oppstår den paradoksale situasjonen at den katolske paven til tider kan fremstå som en klarere talsmann for evangeliet enn de protestantiske lederne gjør. Det handler nok om samlivsetikk og abort, men det handler også mer grunnleggende om å ville snakke om gudstro.

Da han tiltrådte i 2005, sa pave Benedikt at hans styringsprogram ikke var å gjøre sin egen vilje eller å kjøre frem sine egne ideer, «men å lytte, sammen med hele kirken, til Herrens ord og vilje, og bli ledet av ham.» Hovedsaken hans var, ifølge ham selv, i den nevnte intervjuboken, at troen blir bevart.

De teologiske forskjellene mellom Den katolske kirke og protestantiske kirker består. En ting er stil og form, slik vi kunne se det utfolde seg under begravelsen torsdag formiddag. Katolsk pomp og prakt skiller seg på nesten alle måter fra den tradisjonelle stilen i norsk lavkirkelighet. Men viktigere enn det er forskjellene i kirkesyn og i de tradisjonelle stridsspørsmålene om frelsestilegnelse, om jomfru Maria og om selve rollen paven blir tildelt.

Og torsdag skulle altså pave Frans forrette i sin forgjengers begravelse. Noe slik har knapt skjedd før. Paver sitter vanligvis til de dør.

I Netflix-filmen Two Popes fra 2019 responderer kardinal Jorge Mario Bergoglio, som senere ble pave Frans, kontant idet den daværende pave Benedikt lanserte planene om å gå av: «Kristus gikk ikke ned fra korset».

Det sier noe om hvilket ansvar katolikker tillegger paveembetet, nemlig rollen som «Kristi vikar», som Kristi representant. Det å forlate pavegjerningen kan sees på som et svik. I den nevnte intervjuboken bekrefter Benedikt at han var kjent med denne innvendingen, selv om han ikke ser på sin avgang som et svik. Tvert imot.

Men til tross for at mye er forskjellig, har likevel paven fått en mer sentral rolle også i det kristne Norge enn han hadde før. Det har sikkert også sammenheng med både tradisjonelle og sosiale medier som gjør at informasjon blir tilgjengelig mye raskere.

I tillegg til dette tror jeg det henger sammen med at troende kristne mennesker søker ledere som våger å artikulere troens sentrale innhold offentlig. Når man opplever at ens egne ledere ikke kan eller ikke vil, ser man etter ledelse der den er å finne. Først og fremst er det en utfordring til både biskoper og andre sentrale kristne ledere i dagens Norge.