Ber norsk misjon snakke mer om lidelsens teologi

Helter kan ha så mange slags forkledning. Misjonens helter ser oftest ut som vanlige folk, til de begynner å fortelle.

Felles er dessuten at de alltid nekter for at de er helter, fordi det bare finnes én virkelig helt.

Uansett: Ruvende var han, den første taleren på Unåddkonferansen, M28, som ble arrangert i Credokirkens lokaler i Bergen i helgen. Grå i håret og kledd i alminnelig blå genser og jeans, men ingen alminnelig mann.

Som del av organisasjonen Frontiers, har han, som navnet antyder, arbeidet ved misjonens frontline. Hos folkeslag som ikke har hørt evangeliet i Afrika og Asia. Som flere av talerne på M28 ønsker han ikke å ha navn og bilde i avisen.

For fullforsikrede norske kristne med oljefond og velferdsstat kan det være rystende å bli minnet på at vi ikke bare er kalt til å gjøre alle folkeslag til disipler, men også at kallet har en pris.

Alle folkeslag omfatter dem som ikke har hørt evangeliet ennå: De unådde. Mange av disse folkegruppene bor i nasjoner der Jesu etterfølgere blir forfulgt og der det innebærer risiko å forkynne evangeliet.

Å drive misjon blant unådde, kan derfor være risikabelt. Noen ganger enda til farlig. Og leser vi norsk misjonshistorie, ser vi at misjon alltid har vært forbundet med risiko.

Frontiers medarbeider mener at vi i vestlige land må snakke mer om lidelsens teologi:

Det handler blant annet om at alle som vil følge Jesus, vil bli forfulgt. At vi likevel skal glede oss, for det å lide for Kristus er en velsignelse. Og at vi skal velsigne dem som forfølger oss.

Det er ikke nytt. Det står i Bibelen alt sammen. Men klarer vi å ta det inn?

Som nordmenn er vi ikke vant til å tenke at tro koster. Skal vi være med og dele evangeliet med unådde, blir vi nødt til å tenke annerledes om dette. Vi kan bli nødt til å bevege oss ut av våre komfortable liv.

Fordi vi har et ansvar for å gi evangeliet til dem som ikke har hørt. Fordi, som en misjonær fra Ungdom i Oppdrag sa på konferansen, vår himmelske far lengter etter dem som ennå ikke har funnet veien hjem.

Hvem er så disse unådde? Mange av dem bor i India. Dette er faktisk det landet som har flest unådde folkeslag i verden. Og svært mange tilhører tradisjonelt muslimske folkeslag.

Det er for øvrig interessant å se hvordan misjonsdemografien er i endring:

* Det kristne tyngdepunktet er for lengst flyttet fra Nord-Amerika og Europa til det geografiske sør.

* Fødselsraten gjør at tallet på unådde mennesker øker. Det betyr at det blir en stadig større utfordring å nå dem, hvis kirken ikke endrer arbeidsmåter.

* Et økende antall unådde bor i storbyer.

* Islam er den religionen som vokser raskest. Hver fjerde person i verden er muslim. Samtidig er flere muslimer blitt kristne de siste 30 årene enn i hele islams historie.

* De unådde kommer til vestlige land som flyktninger.

Forkortelsen M28 er en henvisning til misjonsbefalingen. Målet for konferansen er å oppmuntre norske kirkesamfunn og organisasjoner til å be for verdens unådde folkegrupper, forkynne evangeliet for dem og gi dem tilgang til Bibelen på et språk de kan forstå.

«Med undring erkjenner vi at mye av misjonsoppdraget fortsatt ser ut til å stå igjen 2000 år etter at Jesus sendte disiplene av gårde», skriver arrangøren i innbydelsen.

De færreste misjonsledere vil være uenige i at det er viktig å nå unådde folkeslag, men i realiteten blir fortsatt etablerte misjonsfelt prioritert.

For hver misjonær som sendes til en unådd folkegruppe, sendes 30 for å arbeide i folkegrupper som allerede er nådd, ifølge Frontiers mann.

For ham personlig ble det et veiskille å oppdage denne skjevheten. Han tok med kona og barna og reiste til et unådd folk i Nord-Afrika. På konferansen ba han misjonsledere innstendig om både å bruke ressursene annerledes enn de gjør i dag.

«Det skal gode argumenter til for å sende misjonærer til en folkegruppe som allerede er nådd», sa han.

Ordene i Matteus 24,14 står sentralt under konferansen: «Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.»

«Vi har fått en nøkkeloppgave: Å tilskynde Herrens gjenkomst. For en oppgave og for en utfordring!», sa Terje Bjørkås, misjonsleder i Frikirken.

Utfordringen gjelder oss alle, enten vi reiser ut eller bidrar på andre måter. Frontiers medarbeider listet opp gode grunner for hvorfor nettopp norske kristne bør engasjere seg for å nå dette målet: Blant annet at vi har 150 års misjonstradisjon og har allerede erfaring med å sende folk til ugjestmilde steder.

Dét må vi fortsette med. Selv om det er krevende, og noen ganger farlig, for at mennesker skal finne veien hjem til sin himmelske far. Og fordi det det, ifølge M28, fremdeles finnes 256 folkegrupper der det ikke finnes kristent arbeid i det hele. Og flere tusen grupper der det kristne nærværet er forsvinnende lite.