Bergprekenen – lov eller evangelium?

Matteus evangelium kapittel 5–7 er blitt kalt for «bergprekenen». Antakelig fordi Jesus gikk opp i fjellet, og disiplene hans kom til ham på fjellet. Der holder Jesus en viktig tale rett ut fra sitt eget liv, og forkynner evangeliet om Guds rike.

Det er ikke tilfeldig at han begynner talen med de såkalte «salig-prisninger». Disse framstår som en appell om en vei til lykke, eller et tilbud om en himmelsk rikdom til de fattige i ånden, et tilbud om levende brød for de hungrige, livsens vann for de tørste og trøst for de sørgende. Med andre ord: Han kom med det menneskene lengtet etter.

Dette var noe helt annet enn det fariseerne og de skriftlærde kom med. De lesset tunge byrder på menneskenes skuldrer. Enda verre ble det når de selv ikke ville røre dem med en finger (Matt 23,4).

Noen tolker det slik at denne preken ikke skal oppfattes som et evangelium, men bare som en forsterking av Moselovens krav, slik at disiplene skulle få oppleve hvor umulig det er for et menneske å oppfylle lovens krav.

En slik tolkning harmonerer dårlig med sluttordene i kap. 7. Vers 24 og 25 lyder slik: «Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn. Og regnet skylte ned, og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell.»

Den svenske presten Nils Petter Wetterlund sier det slik:

«Bergprekenen er den lille Bibelen, for den er en kort oppsummering av hele Jesu lære og dermed av alt Guds ord. Hva man kan si om Bergprekenen, det kan sies om alt Guds ord. Bergprekenen er evangeliet, for Herren har holdt den. Og han forkynte aldri lov, men bare evangeliet om Guds rike. Loven og profetene var inntil Johannes. Fra da av ble Guds rike forkynt ved evangeliet (Lukas 16,16). Det var for Herren en hellig umulighet å forkynne lov. For da hadde han vært en fallen Kristus, nedsunket i skyggens og bokstavens ord, de som ikke kunne levendegjøre (Hebr 10,1; 2 Korinter 3,6; Galaterne 3,21).

Bergprekenen er den smale port og den smale vei.

At Bergprekenen er den trange port, vil den vise byggmester oppleve. Jesus vektlegger de evighetsdigre slutt-ordene: Den som holder Bergprekenen, bygger på klippen. For det går klart fram av dem at bare den som gjør det, han, og ingen andre har en salighets-bygning som står i all slags vær. Og derfor bør den som ønsker å bli et Guds barn, vokte seg for å tro at Bergprekenen med dens dype og oppriktige ord bare ble gitt fordi vi på den skulle lære å kjenne vår maktesløshet og 'bli til skamme', og så la den ligge der ugjort og flykte til noe som kalles 'evangelium'. Slik mente ikke Herren, da han sa at vi skulle gjøre det. For da hadde han sagt det ene og ment det andre. Men han var aldri falsk.»

Så langt Wetterlund.

Som mennesker – slik vi er etter kjødet – kan ikke loven oppfylles. Paulus forklarer dette slik: «Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag» (Rom 8,7–8).

Etter at vi som disipler er kommet til Kristus og blitt forlikt med Gud ved hans Sønns død, da har fiendskapet mot Gud tatt slutt og vi har fått et helt nytt sinn og et nytt hjerte (2 Kor 5,17). Det gamle mennesket, det som ikke kan være Guds lov lydig, er ved tro blitt avlagt (Ef 4,22) og vi er blitt helt nye mennesker, gjenfødt ved Guds ord og Den Hellige Ånd. Vi er ikke lenger «i kjødet», og da kan vi være Gud til behag (Rom 8,9).

Som gjenfødte mennesker har vi fått Guds kjærlighet utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd (Rom 5,5). Derved har det oppstått et personlig kjærlighetsforhold mellom oss og Kristus. Pakten mellom oss består i at Gud skriver sine lover i vårt hjerte og sinn (Hebr 8,10), og Den Hellige Ånd gir oss kraft til å følge dem. Vi mottar ikke lenger loven på steintavler slik Israels folk mottok den, men vi mottar den nye pakts lov i vårt sinn og får lyst til Guds lov etter vårt innvortes menneske (Rom 7,22). Det som er framdrevet av en lyst kan ikke kalles trelldom.

Den nye pakts lov kalles av Paulus for Livets Ånds lov, den som frigjør fra syndens og dødens lov (Rom 8,2). «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud», sier Jesus i Joh 14,15. Gjenkjærligheten til Kristus gjør at vi holder hans bud. Den du elsker vil du gjerne tekkes.

Kom Jesus med en revolusjon?

«For dette er kjærligheten til Gud, at vi holder hans bud, og hans bud er ikke tunge» (1 Joh 5,3). «Og derav vet vi at vi kjenner ham, om vi holder hans bud» (1 Joh 2,3).

«Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle,» sier Jesus i Matt 5,17. Da kan man spørre: Var det for å oppfylle den i vårt sted? Svaret på dette finner vi hos Paulus i Rom 8,4: «...for at lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.»

Denne lovoppfyllelsen, eller «troens lydighet» som Paulus kaller den i Rom 1,5, gjør oss ikke fortjent til forlikelsen med Gud, for «av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave» (Ef 2,8). Men budholdningen og lovoppfyllelsen er en frukt av forlikelsen. «Så bær da frukt som er omvendelsen verdig», sier døperen Johannes i Matt 3,8. Eller som Paulus sier det: «...å bære frukt og vandre verdig for det kall som vi er kalt med» (Ef 4,1 og Kol 1,10).

«Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre! For den som elsker sin neste, har oppfylt loven. Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse» (Rom 13, 8 og 10).

Kjærligheten er altså selve grunnloven i Guds rike. Ethvert rike har sine lover. Guds rike er ikke et unntak her. Et himmelrike uten lov er en utopi. I den såkalte misjonsbefalingen skulle disiplene lære menneskene å holde alt Jesus har befalt (Matt 28,20).

Et lovløst evangelium er et kraftløst evangelium, og har ingen kraft i seg til livsforvandling. Bergprekenen er evangeliet!