Betydning av bistand

Høsten 2005 var jeg på besøk i Karakalpakstan som ligger helt vest i Usbekistan. Her finner man en av de mer kjente menneskeskapte miljøkrisene som er en konsekvens av irrigasjonssystemer i det gamle Sovjetunionen.

Aralsjøen var verdens fjerde største innsjø med havnebyer og mye fiske. I dag ligger fiskebåtene langt inne på land, og sjøen har krympet til 10 prosent av sitt opprinnelige areal.

På bilturen til innsjøen kjørte vi forbi mange skipsvrak og forlatte fiskemottak. Området er dekket av salt fra innsjøen som gjør at det nesten er umulig å dyrke noen ting i området.

I samtale med folk som fortsatt bor langs Arealsjøen var det et utsagn som jeg har tenkt på i forbindelse med bistandsdebattene som har gått i avisene de siste ukene. Mannen vi snakket med sa: «Dersom alle fra FN, Verdensbanken, politikere og andre organisasjoner som har kommet for å se på miljøkatastrofen rundt Arealsjøen hadde hatt med seg en bøtte vann – ville vi ha løst problemet.»

I et intervju til NRK med en tidligere UD-topp er overskriften at «Bistand virker ikke». Som et tilsvar hevder Norad at bistand virker. De siste ukene har vi hatt en bistandsdebatt i avisene som på mange måter forsterker tidligere synspunkter hvor folk forskanser seg i sine skyttergraver.

Det er bra at bistand engasjerer, men debatten bør være kunnskapsbasert og bidra til at vi kan bli enda bedre til å redusere fattigdom og skape utvikling. Eksemplet fra Arealsjøen viser at bistand ikke kan løse alle problemer, og ambisjonsnivået må være riktig.

Religiøse aktører må ikke prioriteres bort

Dersom en leser hele intervjuet med UD-topp Jens Mjaugedal ser en at hans bilde av bistand er mer nyansert enn det NRKs tabloide overskrift uttrykker. Likevel kan en spørre seg om ambisjonene er for store når målet er å skape demokrati og utvikling i et så krevende land som Somalia.

Tidligere Norad-direktør, Jon Lomøy, reiser mange viktige problemstillinger i kronikken «De bistandsdebattene vi sårt trenger» i Bistandsaktuelt. Her ønsker han seg en debatt om bistandsnivå, om innretningen, om å forvalte midlene godt, og om maktforholdene i det internasjonale bistandssystemet.

I en verden som opplever store globale kriser, hvor ulikhetene øker og flere mennesker opplever sult og fattigdom trenger vi debatter om hvordan bistanden kan bli bedre.

Mange viktige diskusjoner bør komme, men i denne korte artikkelen vil jeg sette søkelys på noen momenter fra vår erfaring i Digni, der vi jobbe med å styrke sivilsamfunn.

Langsiktig bistand

Utvikling og gode resultater tar tid, og kommer gjennom langsiktig bistand. De enkle problemene og utfordringene er ofte løst allerede.

Prosjektene jobber ofte i krevende områder med utfordringer som ikke har enkle løsninger. Mange ganger handler det om holdningsendringer og nye tankemønster som bryter med lokal tradisjon og kultur.

Disse endringene tar tid, og derfor er det viktig med langsiktig tenkning og forutsigbarhet for alle aktørene som jobber med bistand.

Kulturforståelse og lokal forankring

Lomøy etterlyser debatt om maktforholdene i det internasjonale bistandssystemet og det som på bistandsspråket kalles lokaliseringsagenda.

For misjonsorganisasjonene er ikke dette en helt ny debatt. Selv om mye kan sies om misjonshistorien, og ikke alt var bra, kan vi gjennom lokaliseringsdebatten lære noe av diskusjonene og erfaringene knyttet til arbeidet med økonomisk uavhengighet, makt og egne beslutningsstrukturer, selvutbredelse og mobilisering. For misjonen har målet alltid vært stedegne og livskraftige kirker.

Covid-19 og andre pandemier har vist oss viktigheten av lokale organisasjoner som har nettverk i store deler av landene. Kirkene er gode eksempler på en slik struktur og spilte en viktig rolle for eksempel under Ebola-krisen i Vest-Afrika.

Korrupsjon: En av vår tids største globale utfordringer

Lokalbaserte kirker og organisasjoner som kjenner kulturen, den religiøse konteksten og behovene lokalt er sentrale i god utvikling. Vår erfaring er at de prosjektene som oppnår best resultater har et sterkt lokalt eierskap.

Disse lokale aktørene er avgjørende for gjennomføring av bistandsprosjekter og viktige i hvordan bistandssystemet fungerer. I Digni har vi hatt flere samtaler rundt partnerskap og samarbeid med alle aktørene og vi diskuterer hvordan bistanden ville sett ut om det ikke var penger involvert. Penger er makt, og bistanden kan bli veldig giverstyrt på tema, forvaltningskrav og resultater.

Skal utviklingslandene få en sterkere stemme og plass ved bordet må vi diskutere byråkratisering av bistanden, kontrollregimer, risikovilje og hvordan beslutninger kan tas ned og ut.