Betydningen av dommen i Sør-Trøndelag tingrett om fosterdrap
Vi har fått en dom som for det første omtaler et foster som et ufødt barn! Vi har også fått en dom som ikke graderer verdien av barnets liv i henhold til svangerskapets lengde, slik abortloven gjør.
Handlingen hans, som han kalkulert gjennomførte to ganger, ble ansett som brudd på straffeloven § 231 ,som beskytter mors liv og helbred. Og straffeloven § 245 som gir rettsbeskyttelse for det ufødte liv.
Anførsler fra enkelte om at fokuset på det ufødte barns rettsvern er å anse som avsporing, er direkte i strid med det som kan utledes av de to lovbestemmelsene: Handlingene rammes av de to straffebudene nettopp fordi det er to rettsbeskyttede verdier som i denne situasjonen er gitt rettsvern: Barnemorens og det ufødte barnets liv!
I debatten i kjølvannet av dommen synes enkelte å være usikre på verdien av dommen for verdidebattene som har pågått, og som garantert vil dukke opp igjen, som følge av mer kunnskap om det ufødte liv og ikke minst som følge av stadig mer moderne teknologi som kan diagnostisere sykdommer mer nøyaktig, i mors liv.
Det er nok riktig, det Dagen erkjenner i sin omtale av dommen, at abortloven er så befestet i den norske politiske og rettslige bevissthet at den er vanskelig å utfordre.
I forhold til miljøer med konservative syn på abort, er det derfor lett å resignere i forhold til de politiserte og aggressive debattene som oppstår der abort er tema. Faren er at man også resignerer i forhold til nye og fremdeles svakere fundamenterte spørsmål knyttet til det ufødte barns rettsbeskyttelse, utenfor abortlovens kjerne.
Vi opplevde det i debatten om å fjerne eugenisk indikasjon (alvorlig sykdom) ved det ufødte barn som selvstendig rettsgrunnlag for senabort, og vi opplevde det igjen i debatten om reservasjonsretten for leger. De alternative stemmene kunne med fordel vært bedre organisert og mobilisert i disse sakene.
Det vi ser, er at spørsmål som utfordrer mors ubetingede rett til å bestemme over «sin kropp», trumfer enhver problemstilling.
I debatten om legenes reservasjonsrett, ble legenes krav om rettsvern av mange knapt ansett som legitimt. Dette er situasjonen, til tross for at mange mennesker i Europa både anser det ufødte barnets rett til liv og helsepersonells rett til å reservere seg mot handlinger i strid med religiøs forestilling om liv og død, som selvstendige menneskerettigheter som i alle fall må avveies mot mors presumptivt «naturgitte» rett til å bestemme over sin egen kropp.
Dette sier mye om hva man har med å gjøre, og om hvor sementert forestillingen om mors rett har blitt. Det regnes ikke en gang legitimt å sette den under debatt.
Det skremmende er at enhver problemstilling som mektige politiske krefter definerer som en trussel mot denne «naturgitte» selvbestemmelsesretten, konsumeres av denne forestillingen. Det er ikke lenger de som kjemper for det ufødte liv som er fundamentalistene, men de som ikke er villige til å akseptere at også abortlovgivning (som annen verdilovgivning), støter mot andre motstridende, men verneverdige verdier som den må avveies mot.
Det er innenfor denne konteksten at rettsavgjørelsen om fosterdrap ble fattet. Hva betyr så dommen, og hvordan kan den brukes i fremtidige debatter?
Vi har fått en dom som for det første omtaler et foster som et ufødt barn! Vi har også fått en dom som ikke graderer verdien av barnets liv i henhold til svangerskapets lengde, slik abortloven gjør.
Den ulovlig fremkalte aborten anses dessuten som en skadeforvoldelse på mors legeme, og ved utmåling av oppreisningserstatning ble det sett hen til nivået som er etablert i saker som omhandler drap!
Visst er det ufødte barnets rettsvern betinget av mors ønske om å beholde barnet, altså hvor mor ikke benytter sin rett til å avslutte barnets liv etter abortloven. Dommen understreker etter min mening likevel det ufødte barnets klare verdi og rettsvern, i sterk kontrast til premissene i abortloven.
Dommens viktigste potensiale, er at den kan brukes til å gi rettslig legitimitet til et annet syn på det ufødte liv enn det abortloven bygger på.
Dommen gir derfor argumenter som bør være gull verdt, i hvert fall i forhold til problemstillinger i randsonen av eksisterende abortlovgivning. Det antas for eksempel at reservasjonsretten vil dukke opp igjen som tema i det nylig nedsatte utvalget som skal se på verdispørsmål i arbeidslivet.