Betydningen av gode ordninger

Sommeren går mot slutten. Som nordboere omstiller vi oss sammen for å møte høstens utfordringer og et annet tempo. Selv om det er få forunt å ha fri hele sommeren er det mye tar pause i juni, juli og august. Idrettsklubber tar ferie, menigheter slår sammen sine gudstjenester og kollektivtrafikken går over til sommerruter.

En viktig del av sommermånedene er at mye som nøye planlagt gjennom året for øvrig får avvike litt mer fra normen. Men nå er det altså høsten som nærmer seg, og med den kommer behovet for rutiner.

Samtidig lever vi i en tid som preges av mistenksomhet mot nettopp ordninger og tradisjoner. Særlig i den yngre generasjonen er det spontaniteten heller enn ritene som står i sentrum. Individet heller enn kollektivet. For å ta noen eksempler:

– I min barndom var det selvsagt at vi som familie alltid spiste kveldsmat sammen, på et fastsatt tidspunkt. I dagens samfunn har det ofte blitt regelen heller enn unntaket at man kommer og går også i forbindelse med måltidene.

– I min barndom pleide butikkene i Sverige fortsatt å være stengt på søndagene. Dette var en måte å ta vare på en felles ukerytme, der søndagen fikk være fridag for de fleste svensker. I dag er det vanskelig for en butikk å ha søndagsstengt uten å bli slått ut av sine konkurrenter.

– Da mine foreldre var unge, var det fortsatt selvsagt for de fleste å gifte seg om de ville dele resten av livet sitt med hverandre. I dag har vi faktisk en sterkere ekteskapstrend enn på lenge, men tanken om at en fordypet overgivelse til hverandre skal markeres av en ytre rite (ekteskap) er langt fra selvsagt.

Som følge av dette har det både i og utenfor kirken vært en tilnærming som i dag er utdøende, nemlig at det finnes riter og tradisjoner som blir en hjelp til å bevare noe verdifullt for dem som går inn i dem.

I eksempelet over: måltidsfellesskapet, der familien holdes sammen gjennom en felles spisetid, den felles helgefreden, der man slipper å tenke på shopping og konsum hver dag i uken, tydeligheten i at et par holder sammen «på ekte» der omgivelsene ikke trenger å gjette seg til når en relasjon er så seriøs at kjæresten burde betraktes som ektemann eller kone.

I den kristne tradisjonen finnes en dypt forankret tanke om ordninger som noe godt, og at dette er sant både i samfunnet i stort og i vårt åndelige liv. For en stor del er det gjennom visse vi kan vare det som er betydningsfullt både for oss selv og for det fellesskapet vi tilhører – slikt som vi trenger rutiner rundt for å ikke gå på kompromiss med.

Så når høstsemesteret dras i gang kan vi derfor også ha mulighet til å gjenoppta noen av de følgende tradisjoner, i tilfelle de skulle ha blitt glemt i løpet av sommerferien:

– Les et kapittel i Bibelen hver morgen eller kveld. En enkel rutine som holder vår relasjon til Gud levende.

– Be bordbønn. En enkel måte å minne oss om at Gud er alle gode gavers giver.

– Gå i kirken hver søndag. En enkel måte å utsette oss for Guds tiltale gjennom andre mennesker, samtidig som vi minner oss om at troen ikke er tenkt å være et soloprosjekt.

– Vær med i en husgruppe som treffes hver eller annenhver uke. En av de beste måtene å la troen materialiseres i vår egen hverdag.

– Benytt tidebønner eller andre ordninger for regelmessig bønn. En enkel måte å få del i puste et bønnespråk som har vist seg slitesterkt for mengder av generasjoner før oss.

– Faste under kirkeårets høytider (jul, fastetid, påske, pinse….). En god måte å la hovedpunktene i Guds frelsesplan få tale også inn i livene våre.

Kan disse rutinene forvanskes og bli kvelende krav? Sikkert. Kan de bli tomme ritualer? Absolutt!

Men på den annen side trenger det ikke være slik. Kanskje viser det seg i stedet at det er disse og andre holdepunkter i livene våre som redder oss nettopp fra den åndelige sultedøden som har blitt så mange menneskers lodd i vår tradisjonsfiendtlige tid!