Betydningsfull epilog i musikkdebatten

I mitt første innlegg (02.06.) til Frode Granerud ga jeg uttrykk for at han i stedet for å angripe dem han er uenig med, burde rette oppmerksomheten mot egne tanker om musikken, siden de mer eller mindre bevisst er forutsetningen for det han skriver.

Jeg pekte i så måte på at han burde kunne avklare forholdet mellom språk/musikk som skapning og som menneskelig uttrykk, og hva som eventuelt er forskjellen dem imellom.

Jeg understreket i den forbindelse at er «man uklar her, fallere grunnlaget for meningsfull kommunikasjon bort, siden man da ikke vet hva man samtaler om».

Etter et par runder i Dagen virket det som vi var kommet til en slik positiv enighet i dette helt fundamentale spørsmålet, for i sitt forrige innlegg (29.06.) skrev Granerud – noe jeg er fullkomment enig i – at «alt mennesket uttrykker både kan være preget av Gud og det gode, og av syndefallet og det onde».

I sitt sluttinnlegg (08.07) til undertegnede etterlyser Granerud svar på «hvordan musikkformer i seg selv kan være onde, uavhengig av tekstlig innhold, musikerens ståsted og rammer for fremføringen. Det er dette som er kjernen i musikkdebatten som har gått i Dagen i flere måneder nå uten at noen har klart å gi tilfredsstillende svar på spørsmålet. Jeg ser at Grønbeck i sitt svar 2. juli heller ikke gjør noe forsøk på det.»

Det skyldes kort og godt at vi ikke har vært enige om den grunnleggende oppfatning av musikken som menneskelig uttrykk, vi talte ikke om samme fenomen, og det måtte avklares først. Men siden Granerud 29.06. foretok en umisforståelig avklaring av dette – en avklaring jeg altså er fullt ut enig i – gir svaret på det som for Granerud – så vel som for undertegnede – er selve kjernespørsmålet i debatten, seg selv: nemlig at: «alt mennesket uttrykker både kan være preget av Gud og det gode, og syndefallet og det onde».

På dette grunnlag kan man så i neste omgang diskutere hvordan det onde kommer til uttrykk i musikken.

Det gode og det onde i musikken

Er musikk et adiaforon?