Bibel 24: Misvisende betegnelse er beholdt – forklaringen er mangelfull

Få dager etter at Bibel 24 ble lansert, uttrykte jeg min skuffelse over at ordet «salve» var blitt brukt i Joh 19,40 vedrørende Jesu begravelse – og ikke bedre oversettelser som «duftstoff» eller «velluktende urter».

Dette gjaldt selvsagt opplysningen vedrørende Nikodemus og hans komme med myrra og aloë. Det sistnevnte uttrykket ble for øvrig brukt både i Bibelselskapets utgave av 1926 og 1962.

Jeg takker for svar fra professor Jorunn Økland, på vegne av Bibelselskapets oversettelsesutvalg.

Derfor beholdt vi ordet «salve» i Bibel 2024

Nå må jeg selvsagt godta det faktum hun opplyser om – at i denne «mindre revisjonen» var det først og fremst mynt og vekt som var nøyere gjennomgått og eventuelt rettet opp – den gjaldt ikke først og fremst ord som «salve», og lignende.

Denne opplysningen gjør meg selvsagt mildere stemt. På den annen side, all den tid Oversettelsesutvalget nå tydeligvis bare har kopiert dette ordet fra den forrige oversettelsen – endring av ordet ikke lå i mandatet – hvorfor måtte Økland da, og nødvendigvis etter at mitt innlegg kom, sette seg ned for å studere saken grundig og deretter konstruere et motinnlegg, en ganske subjektiv begrunnelse, om hvorfor de hadde brukt dette ordet og si: «Derfor beholdt vi ordet «salve» i Bibel 2024»?

Men nå står altså den uheldige og misvisende betegnelsen «salve» der i 24-utgaven. Hensikten med å diskutere emnet videre er jo knapt til stede. Imidlertid må jeg fremdeles si meg uenig med Økland.

Jeg synes forresten hun blander sammen «salving» av en død person (eller handlingen som Maria fra Betania utfører på Jesus som skal dø – ifølge Joh 12,7 salvet hun føttene hans med kostbar nardussalve på forhånd «til den dagen jeg skal begraves», jf. Mt 26,12 og Mk 14,8.

Bibelen 2024: Dette ordet gir feil signal

Kvinnene i Luk 24,1 derimot, kom riktignok til graven for å salve ham der og da, men det kan synes som om de rett og slett var ukjente med at Jesus allerede var blitt salvet til sin gravferd – så hvorfor skulle de gjøre det om igjen?

En kan jo også spørre om hvordan de skulle kunne salve en person som var så ille tilredt som Jesus – og dermed komme i skade for å forstyrre/røre ved de mange blodflekkene?

Jeg sikter til de uhyre strenge reglene jødene har vedr. blod som siver ut fra et lik (jf. Ganzfried: «Code of Jewish Law. A Compilation of Jewish Laws and Customs» 1927, CXCVII, 1–13 (også vedr. «purification» og «cleansing» av en død og fremdeles blødende kropp: ”(..) we are concerned with the blood which one loses at death, perhaps this is the blood of the soul, or perhaps the blood of the soul became mixed therewith»).

Men Økland, salving av en død/en som skal dø, er noe helt annet enn å innbringe duftstoff i graven for å forhindre liklukt, og det var jo dette Nikodemus gjorde. Jeg kommer ikke på noen måte utenom at det han kom med, det var «tørrstoff» som ble drysset rundt liket der det lå inni linkledet, ikke «salve», pr. definisjon på norsk: en slags «kremlignende» substans.

Så, altså, i motsetning til bibeloversettere i Sverige, Tyskland, England, Spania, Italia, Frankrike og de vektige oversettermiljøene i USA (NIV – New International Version, NASB – New American Standard Bible, Updated Edition, NLT – New Living Translation) og «store» teologer jeg eksempelvis nevnte som Brown, Carson, Bruce og Wright, så hevder altså Økland ganske frimodig at disse tar feil og vi har rett: «salve» skal det være!

For øvrig synes jeg Økland i sitt svar kunne ha beklaget på vegne av Bibelselskapet de mange opplysningene som er kommet fram i dets tidligere utgaver, «Studiebibler» etc., som da må være feil: at de nå igjen har havnet på «salve», begrunner hun jo nå med nye opplysninger.

Dermed er debatten avsluttet fra min side.