Bibelen – Guds ord?
Møtet med akademisk litteratur om Bibelen får teologiske studenter til å sette spørsmålstegn ved om Bibelen er Guds ord. Slik er undervisningen ved alle «mainstream» teologiske institusjoner i den vestlige verden. Hva dreier det seg om?
– Verdidebatt.no hadde nylig en artikkel av Aslak Simonsen: « Fra kristen konservativ til liberal angående homofile.» Forfatteren begynte å studere kristendom og teologi.
«I møte med den akademiske litteraturen om bibeltekstene, hadde jeg fått nye overbevisninger.»
Annonse
Forfatteren forlot etter hvert «antihomofile» tanker for godt:
«Det skjedde da jeg følte at jeg rett og slett ikke var bundet til å tro det som Paulus skrev, eller det som sto i Bibelen for å være kristen.»
Er Bibelen Guds ord?
Møtet med akademisk litteratur om Bibelen får teologiske studenter til å sette spørsmålstegn ved det. Slik er undervisningen ved alle «mainstream» teologiske institusjoner i den vestlige verden. Hva dreier det seg om?
Historisk-kritisk tilnærming til Bibelen. Jeg har hørt fra prekestoler at visse vanskeligheter i Bibelen krever at vi tar i bruk «historisk-kritisk metode». For eksempel Jesaja-boken.
Jes 6 omtaler Jesaja som virksom da kong Ussia døde. Det var omkring 740 f.Kr. Jesaja har virket fram til i begynnelsen av 600-tallet f.Kr. Men i kap. 40–55 henvender forfatteren seg til de bortførte i Babylon (fra 586 f.Kr.), mens i kap. 56–66 de hjemvendte jødene fra eksilet i Babylon kommer til orde (eksilet tok slutt i 539 f.Kr.).
Den historiske kritikk tror ikke at noen kan se inn i fremtiden. I en preken het det at det var problemer med «årstallene» i Jesaja-boken, men at en historisk-kritisk tilnærming til Bibelen hjelper oss til et syn som vi kan godta, nemlig at flere forfattere har hatt en hånd med i denne boken, og at hver av dem henvender seg til sin egen tid.
Dette viser litt av hva historisk kritikk dreier seg om.
Annonse
«Historisk kritikk»/«historisk-kritisk forskning»/«historisk-kritisk metode» er uttrykk som betyr litt forskjellig alt etter hva for tradisjon en teolog står i.
I engelskspråklige sammenhenger kan de ofte bare stå for ønsket om en samvittighetsfull befatning med Bibelens skrifter, med avstreifing av det subjektive og av frittflyvende allegorisering.
I den tysk-inspirerte tradisjonen, som vi hører til, ligger det mye mer i uttrykkene. Dette er en tradisjon som i stor utstrekning er drevet fram av filosofer, og som speiler anstrengelser for å arbeide «vitenskapelig».
Røttene til den historiske kritikk finner vi i rasjonalismens tid og i opplysningstiden. På 1600-tallet ble det lutherske «skriften alene» kritisert og oppgitt. Fornuften ble sidestilt med åpenbaringen, enn så lenge:
Gud står bak både åpenbaring og fornuft. Siden det var lettere å få (tankemessig) tak på fornuften enn på åpenbaringen, ble det etter hvert fornuften som ble styrende. Opplysningstiden var anti-dogmatisk (og, sett fra vår tid, uhyre snusfornuftig). Arvesyndslæren falt, og det aller meste av «overnaturlige» elementer ble sett bort fra eller omtolket. Prinsipiell tvil (arven etter Descartes) ble gjort gjeldende overfor alle historiske tekster.
Vitenskap og vitenskap, fru Blom. Ordet vitenskap trekker med seg naturvitenskapelige assosiasjoner. På 1600- og 1700-tallene kunne naturvitenskapene vise til en del suksess, og ambisjonene og forventningene knyttet til dem var enorme.
Det går an å forstå at teologien i et slikt åndsklima opplevde seg som ytterst utsatt. En rekke filosofer og diktere (Spinoza, Kant, Lessing, ...) hevdet at (påstått) åpenbaring må innordnes under fornuften. De fleste teologer passet seg raskt inn etter disse tankene.
Noen konsekvenser:
Annonse
• Kravet til sannferdighet fører til at enhver bibelsk tanke må underkastes historisk og filosofisk kritikk, sakkritikk.
• At Bibelen skulle være inspirert, er svært problematisk (selv om denne forestillingen holdt seg en tid). Vitenskapelig bibelforskning har å innrette seg etter grunnsetningene i historisk arbeid. Med dette fulgte «immanenstvang»: åpenbaringen må forstås innenfor det nærværende og det menneskelig mulige, som i all «vitenskap».
• Det blir umulig å hevde Bibelens autoritet.
• I Bibelen fins det mangt som er uhistorisk, legendeaktig og direkte feil.
• Siden inspirasjonstanken er oppgitt, må tanken om Bibelens enhet oppgis. Faktisk ser den historisk-kritisk arbeidende teolog der uforsonlige motsetninger. Ikke minst i forholdet mellom de to testamentene. Og mangt i Bibelen strir mot Guds sanne vesen og vilje (jf. homofilidebatten).
• Den historiske kritikk har dyp mistro til alt «overnaturlig»: Jesu guddom, eksistens av djevel og onde (og gode) ånder, Jesu soning for våre synder, treenigheten, ...
I diskusjonen i Dagen høsten 2013 om NLAs teologiske profil ble det nokså klart hvilke utslag den historiske kritikk får i undervisningen, også ved et i utgangspunktet «konservativt» lærested.
Hva er vitenskap? Definisjonsmakten finner en stort sett innenfor naturvitenskapenes hovedstrøm og hos filosofer som har sitt hjerte der. En har slik et selvoppholdende og intolerant system: «Vitenskap er det vi driver med.»
Annonse
Motstrøm. Det har vært, og er, teologer som har nektet å godta premissene i den historiske kritikk. Mot disse har vært hevdet at den historiske kritikk er helt nødvendig for å skille mellom vitenskap og det spekulative/primitive. Kritikkens talsmenn har ikke vært snaue med å karakterisere egne og kollegers arbeid med ord som «sannhetstørst», «rettskaffenhet», ... Rudolf Bultmann fant i denne teologien «den radikale sannferdighets alvor».
En annen framtredende talsmann, Gerhard Ebeling, karakteriserte for noen tiår siden et forsøk på å forsvare Jesaja-bokens enhet med ord som «primitiv, dogmatisk argumentasjon»..., og motstandere av den historiske kritikk som preget av «indre usannhet». – Tydelig blir det av og til at det hele ikke dreier seg om bare tekniske spørsmål eller «metode», men om «det dypeste i teologisk tenkning og kirkelig eksistens».
Behovet for en motargumentasjon på skikkelig nivå ligger i luften. Den ville måtte inneholde et oppgjør med den destruktive, filosofiske tradisjonen etter Kant. En norsk teolog oppfordret midt på 1900-tallet kristen teologi til å avvise Kant «smitt og smule».
Utspillet druknet i støy, sårede følelser, vanlig letargi. Han har ikke fått etterfølgere av nivå, ennå. – Den såkalte «neue Realismus» kan være et glimt av håp om at et slikt oppgjør kan komme (om enn foreløpig utenfor teologien).
Les også:
