Bibelen står over kirken

I Dagens papiravis 28.09 har Andreas Ommundsen et tilsvar til min første artikkel i avisen (12.09) om forholdet mellom kirken og Skriften. Han har tydeligvis ikke lest artikkel nummer to som kom i samme avis et par dager senere.

Ommundsen er romersk katolikk, og forsvarer sin kirkes læremessige ufeilbarlighet på nøyaktig samme måte og med samme type argumenter som en kunne høre i reformasjonsårhundret. At det kan oppstå et motsetningsforhold mellom Skriften og kirken (les: Rom) er «absurd», en umulighet i hans øyne. Dette begrunner Ommundsen med å sitere Paulus’ ord om at Kristi kirke er «sannhetens støtte og grunnvoll» (1. Tim 3,15).

En sak er her den meget tvilsomme metoden med å anvende løsrevne skriftord for å legitimere en bestemt kirkevirkelighet. En annen er at sitatet ser bort fra det som faktisk ligger i det aktuelle skriftord: Den kristne kirke er «sannhetens støtte og grunnvoll» for så vidt som den står i sannheten. Men hva når kirken taler i strid med Guds ord, forkynner løgn? Det er sannheten som kvalifiserer kirken, ikke motsatt: «Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet!» Sannheten er oss gitt i Den hellig skrift.

Dernest en sak til avklaring: Jeg har aldri verken ment eller hevdet at det som tilfeldig sies av en pave, er ufeilbarlig. Den ufeilbarlighet som er dogmefestet, er når paven taler «ex cathedra», det vil si når han autoritativt formulerer kirkelæren. I denne forstand er paven ufeilbarlig, i denne forstand har paven tolkningsmonopol i forhold til Bibelen, og i denne forstand legemliggjør han en ufeilbarlig tradisjon.

Den katolske kirkes forhold til Bibelen kan best beskrives slik: Bibelen er en del av den store kirkelige tradisjon. Det er kirken som har bestemt hvilke skrifter som hører til i Bibelen (under kirkemøtet i Nicea i 325), og derfor er det kirken som gir Bibelen dens autoritet, ja, faktisk også har myndighet til å forandre enkelte lærer i Bibelen.

Kirken var før Bibelen, ikke Bibelen før kirken. Fordi Bibelen bare er en del av kirkens tradisjon, er det å hevde at Skriften alene skal bestemme tro og liv, i strid med kirkens tro, (Ommundsen hevder med rene ord at dette er ubibelsk!). Av denne grunn har romersk-katolsk lære to kilder: Bibelen og tradisjonen, og ifølge dekretene fra Tridentinerkonsilet (motreformasjonens konsil, 1546–1563), skal begge «tros og æres med samme pietet».

Av samme grunn finner man en rekke læresetninger (dogmer) i romerkirken som er uten grunnlag i Bibelen; noen eksempler:

• Læren om avlat

• Læren om skjærsilden

• Læren om Marias ubesmittede unnfangelse og himmelfart

• Læren om at paven er Kristi stedfortreder på jord

• Læren om at helgenenes overskytende gode gjerninger er «kirken skatt»

• Læren om meritum – fortjeneste, en hører ikke sjelden tale om «å fortjene nåden»

Videre avviser romerkirken uttrykkelig den lære om frelsen som Bibelen – og ganske særlig apostelen Paulus – holder fram i møte med fariseernes undervisning: Fariseerne lærte at menneskets gode gjerninger (lovgjerninger) er en del av og en forutsetning for frelsen.

Ommundsen siterer – akkurat som katolsk polemikk på 1500-tallet – ordene ifra Jakobs brev (Jak 2,14) om at troen er død uten gjerninger og vil med dette avvise Luthers gjenoppdagelse av evangeliet. Ved å anvende dette skriftordet imot Paulus’ uttrykkelige undervisning i Romer- og Galaterbrevet, demonstrerer en at en verken har forstått Paulus eller Jakob.

Paulus lærer tydelig at et liv i synd, fører et menneske i fortapelsen (1. Kor 6,10f), og at et sant troens liv bærer Åndens frukter (Gal 5,16ff) – og dette er det samme som Jakob kaller «død tro». Men dette står ikke i motsetningsforhold til at den samme Paulus lærer at vi frelses av tro, uten lovgjerninger, ene og alene av nåde for Kristi skyld. Nettopp denne tro er uttrykkelig forbannet av Tridentinerkonsilet.

Ommundsen hevder at når reformasjonen fremhever Skriftens autoritet (Sola scriptura), er dette ubegrunnet: «Ikke noe sted i Bibelen er dette å finne.» Dette er en ganske utrolig påstand. Skriftens autoritet hviler i at i Den hellige skrift er det Gud selv som taler. Ved sin Hellige Ånd taler han gjennom apostler og profeter (2. Tim 3,16f; 2. Pet 1,20f). «Så sier Herren» lyder det gjennom profetene. Å høre bibelordet er derfor å høre Guds egen tale. Skriftens autoritet gir seg av den talendes autoritet.

Ingen annen autoritet eller myndighet står over eller ved siden av den myndighet som ligger i Den hellige skrift – fordi vi her hører Guds røst.

Skriften står over kirken, og skal og må alltid, gjennom alle tider, stå som korrigerende instans overfor kirken. Av denne grunn ser vi at både Jesu og apostlene begrunner sin undervisning ved å si «Det står skrevet». Dette gjøres hyppig i møte med datidens religiøse myndigheter.

På samme måte er det vår plikt – når kirken viker av fra sannheten, å fremholde bibelordet til dom over kirkelig forfall og kall til kirkelig omvendelse.

De forlot Den norske kirke. – Tøffere enn jeg trodde, men har aldri angret