Bibelens ufeilbarlighet hos kirkefedrene?

I bibelsynsdebatten hevdes det gjerne at den kristne kirke alltid har ment at Bibelen er ufeilbarlig i alle ting og at alt i den er historisk og bokstavelig å forstå. Her vil jeg presentere noen tekster fra sentrale kirkefedre som viser at dette rent historisk er langt mer komplekst. Selv lenge før historisk-kritisk forskning, Darwin, Big Bang og kvantefysikk var på agendaen har tenkende kristne mennesker arbeidet med spørsmålene om hvordan vi skal få tro og vitenskap til å gå sammen, og hva som er en sakssvarende forståelse av Bibelens ulike typer av tekster.

Origenes (ca. 185-254) er ikke akkurat ukontroversiell, men han var trolig den største tenkeren i sin tid og en uhyre viktig inspirasjonskilde for den videre utviklingen av kristen teologi.

Han sier følgende i et skrift der han blant annet argumenterer sterkt for Bibelens guddommelige inspirasjon og GTs profetiske vitnesbyrd om Kristus:

«Men hvem som har forstand kan tenke seg at det «ble både kveld og morgen første, andre og tredje dagen», før sol, måne og stjerner ble til? Som om den første dagen også var uten himmel?

Og hvem er så dum at han tenker seg at Gud, akkurat som en menneskelig bonde, «plantet en paradishage i Eden, mot øst», og i den laget et livets tre, synlig og sanselig, slik at den som smakte på frukten med kroppslige tenner ville motta livet? Og videre, at noen skulle få del i godt og ondt gjennom å spise det som var tatt fra treet?

Når det også blir sagt at «Gud gikk omkring i hagen om kvelden» og at «Adam gjemte seg under treet», da kan jeg ikke tenke meg at noen er i tvil om at disse tingene formidler visse mysterier i overført betydning [typikås], gjennom fortellinger som kunne synes som om de hendte, men ikke i bokstavelig [somatikås; eg. kroppslig] forstand. [...] De som ikke er helt blinde klarer lett å samle mengder av lignende nedtegnelser av ting som om de skjedde, men de skjedde ikke i bokstavelig forstand [kata tæn lexin; i samsvar med en overflatisk lesning].»

(De principiis, bok 4; min oversettelse fra den greske teksten i Thesaurus Linguae Graecae).

I samme skrift sier Origenes at det samme også må gjelde for eksempel fortellingen om at Jesus blir ledet opp på tempelberget av Djevelen og ser ut over hele verden derfra.

Augustin (354-430) er også ofte anført som sannhetsvitne for en viss forståelse av Bibelens ufeilbarlighet, ofte med støtte i hans brev til Hieronymus, der han sier at han tror at Bibelens forfattere ikke kan ta feil.

I et annet skrift drøfter han tolkningen av Bibelens første kapitler. Der sier han blant annet: «Vanligvis vet selv en ikke-kristen noe om jorden, himmelen, og de andre elementene i verden, om bevegelse og banen til stjernene og også deres størrelse og relative posisjoner.

Han vet noe om de forutsigbare formørkelser av solen og månen, sykluser av år og årstider, om dyr, busker, steiner, og så videre, og denne kunnskapen regner han som sikker ut fra fornuft og erfaring. Nå er det en skammelig og farlig ting for en vantro å høre en kristen, som tilsynelatende utlegger Den Hellige Skrift, snakke tull på disse områdene.

Vi bør gjøre hva vi kan for å forhindre en slik pinlig situasjon, hvor folk ser en slik uvitenhet hos en kristen og ler foraktelig av det.

Problemet er ikke så mye at en uvitende enkeltperson blir spottet, men at folk på utsiden av kristenheten tror at våre hellige forfattere hadde slike oppfatninger. Dermed blir Skriftens forfattere kritisert og avvist som uvitende mennesker av dem som vi arbeider for at skal bli frelst.

Hvis de tar en kristen i feil på et område de selv kjenner godt til, og hører ham holde fast på sine tåpelige meninger om våre bøker, hvordan skal de da tro på de samme bøkene i de spørsmål som angår de dødes oppstandelse, håpet om evig liv og himmelriket, når de tror at de er fulle av feil om faktaopplysninger som disse menneskene selv har lært gjennom fornuft og erfaring?

Overivrige og inkompetente utleggere av Den hellige skrift fører dermed uutsigelige vanskeligheter og sorg over deres visere brødre når de blir fersket i noen av sine falske meninger og blir stilt til veggs av dem som ikke er bundet til autoriteten i våre hellige bøker. For da vil de, for å forsvare sine fullstendig tåpelige og selvfølgelig usanne utsagn, prøve å påkalle Den hellige skrift for bevis og til og med sitere etter hukommelsen tekststeder som de tror støtter deres posisjon, men de «forstår verken det de selv sier eller det de uttaler seg så selvsikkert om (1 Tim 1,7).» (De genesi ad litteram [Om den bokstavelige tolkning av 1 Mosebok], 19,39; min oversettelse via J. H. Taylors engelske oversettelse, Newman Press 1982).

Som apropos til anklagen om at akademiske studier tar fra folk troen, kan man lese hva Augustin sier like foran: «I saker som er vanskelige og bortenfor vår innsikt, selv i slike som vi kan finne behandlet i Den hellige skrift, kan forskjellige tolkninger noen ganger være mulige uten å ta stilling til troen vi har mottatt.

I slike tilfeller skulle vi ikke stupe inn med hodet først og ta vårt standpunkt så bastant på den ene siden, at hvis videre fremgang i sannhetssøken rettmessig underminerer denne posisjonen, så faller vi sammen med den. Det ville være å kjempe ikke for Den hellige skrifts lære, men for vår egen, og å ønske at Skriftens lære skulle være i samsvar med vår, mens vi heller burde ønske at vår lære skulle samsvare med Den hellige skrift» (samme, 18,17).

Middelalderens viktigste teolog Thomas Aquinas (1225-1274) lærte i likhet med Augustin at skapelsen skjedde på én dag, mens det som skjer på de senere skapelsesdagene er forming av den materien Gud allerede har skapt. Med utgangspunkt i formuleringen om at «jorden skal la grønne vekster gro fram» (1 Mos 1,11, NO78/85) hevdet han at Gud skaper ikke bare reelt («fiks ferdig») men som potensialitet (iboende mulighet for utvikling). Se Summa Theologica, 74.

Her kunne det også vært sagt mer om hvordan oldkirkens store treenighetsteologer som Basilius av Caesarea (ca. 330-379) og Gregor av Nazians (ca. 329-ca. 390) leste 1 Mos langt fra «bokstavelig» i streng modernistisk mening, i dialog med sin tids vitenskap, for eksempel gjennom læren om de fire elementene. Gregor sier et sted at Gud satte mennesket i «Paradis -

Om ikke annet viser dette oss at synet på historisitet, bokstavelighet og ufeilbarlighet i alle Bibelens krinker og kroker ikke har vært opplest og vedtatt eller udiskutabelt opp gjennom kirkehistorien, men spørsmål som det alltid har vært reflektert rundt. Men én ting er sikkert: for alle disse var budskapet om Kristus, hvem han er, og det håp og den frelse han gir oss, langt overordnet disse diskusjonene.

«Gud bevare meg fra å ha et bibelsyn»

NLA - bibelsyn og oppgåveJohannes Kleppa

Kirkefedrene og skriftsynetAlf Danbolt