Debatt
Bibelleser gjennom 60 år
Sommeren 2023 fylte jeg 70 år. Samtidig var det gått 60 år siden jeg fikk min første bibel; en bibel som var min. Den står i hylla mi ennå, med den hilsen som faren min skrev i den. Det var oversettelsen fra 1930 med disse litt vanskelige ordene for en tiåring: «I» og «eder».
Mange utgaver
Annonse
Det var vel omtrent på den tida – kanskje året etter? – at vi fikk utdelt et nytestamente på skolen. Det var den såkalte «ungdomsoversettelsen». Jeg må medgi at den aldri ble «min»; den var og ble en slags skolebok, selv om den også befinner seg i det bokskapet der alle – i hvert fall de fleste – av de bibelutgavene som er kommet i min vei disse 60 årene befinner seg. Det gjør også den nynorske utgaven av ungdomsoversettelsen, sammen med det utvalget av tekster fra Det gamle testamente – «oversatt for ungdom» – som kom i 1966.
I årenes løp har jeg fått/kjøpt/skaffet meg mange forskjellige bibler; ulike oversettelser og på ulike språk. Mens jeg gikk på realskolen fikk jeg et nytestamente av King James-oversettelsen; den var jo enda eldre enn vår norske fra 1930. Det var en gruppe fra Gideon Norge som besøkte KG, der jeg var elev, og elevene på de ulike trinnene ble innbudt til en samling i gymsalen. I King James står det vel fremdeles at Hebreerbrevet er skrevet av apostelen Paulus.
Da jeg gikk på bibelskolen i Bergen vinteren 1971, var det en del av de andre elevene som hadde Bibelen på nynorsk. Å høre dem lese på et språk som jeg allerede da var glad i, selv om det ikke var «mitt» i det daglige, åpnet både luker og dører i mitt sinn. Så jeg skaffet meg den, om enn ikke før jeg hadde begynt på Frelsesarmeens krigsskole i Oslo. Det skjedde den samme høsten; 1971 ble et aktivt år i mitt liv med mange milepæler.
I Bergen skaffet jeg meg også en utgave av Det nye testamente i den engelske utgaven «New English Bible». Om jeg ikke husker feil, var det en kristen bokhandel i kjelleren i det komplekset der også Bibelskolen befant seg, C. Sundtsgate 22. Der var jeg ofte innom, og når økonomien tillot det, kjøpte jeg ei bok der. Det nevnte nytestamentet var en av dem.
Norsk og engelsk
Det skjedde saker og ting på bibelfronten i Norge også. I 1973 kom den såkalte «Acta-oversettelsen» av Det nye testamente. De som sto bak denne utgaven samarbeidet med Norsk Gideon om utgivelsen av et nytestamente med norsk og engelsk tekst side om side. Denne ble delt ut på skoler, hoteller og helseinstitusjoner.
Som frelsesoffiser i Island i perioden 1974–76 var jeg også bestyrer på to ulike sjømannshjem, og her hadde den islandske Gideon-bevegelsen gjort det samme grepet, med «Nýja testamentið» og «New Testament» side om side.
I 1968 utga den tidligere katolske pateren Erik Gunnes en oversettelse av Det nye testamente, med kommentarer. Den kom først på St. Olav Forlag, og året etter som «kjempefakkel» på Gyldendal. Den havnet også i mitt stadig mer omfattende bibel-bibliotek.
Annonse
Der står den sammen med flere utgaver av så vel danske og svenske bibelutgaver, som islandske. En hollandsk og en indonesisk bibel har jeg også, men det er helst som familieklenodier.
I årenes løp er det kommet en rekke alternative, norske bibeloversettelser. Selskapet Norsk Bibel lanserte sin utgave i 1988; om lag ti år senere var Bibelforlaget klar med sin bibeloversettelse. Disse kalles henholdsvis «Bibelen – Den hellige skrift» og «Bibelen – Guds Ord». Begge disse versjonene er senere blitt revidert. Det ble også gitt ut en norsk utgave av den engelske «The Living New Testament», under betegnelsen «Nytt liv». Denne ble blant annet delt ut under møtekampanjer.
Bibelens historie i Norge har da også vært sterkt preget av private initiativ. Det er nok å minne om at da den første oversettelsen av Bibelen på nynorsk kom for om lag 100 år siden, var det ikke Bibelselskapet, men Studentmållaget som sto bak.
Begeistret og provosert
Den bibelutgaven jeg fikk til min tiårsdag i 1963 var i en oversettelse som var kommet 33 år tidligere. Derfor undrer det meg – som den gjorde den gang også – hvor arkaisk og gammelmodig språket i 1930-utgaven framstår som. Det gjelder både ordvalg, syntaks og rettskriving.
Flere av de alternative oversettelsene som er kommet siden den gang har blitt lansert som mer «konservative» enn Bibelselskapets oversettelse. En slik påstand er noe jeg for min del bare trekker på skuldrene av. At én bibeloversettelse er mer «bibelsk» enn en annen er og blir en absurditet i mine ører.
Nyanser i ordvalg kan jeg imidlertid både begeistres av og provoseres over. Gamle formuleringer kan jeg ha blitt glad i fordi de framstår som mer poetiske, nye formuleringer fordi de framstår som mer avklarende.
Da 2005-oversettelsen kom, ble jeg kontaktet av en ung prest. Han hadde fått et nytestamente i den nye oversettelsen og lurte på om «bibelbegeistring» var et ord i det norske språk? Vi ble enige om at det burde det være, og han fortalte at han hadde kjøpt inn denne utgaven av NT til samtlige medlemmer i sitt menighetsråd.
Annonse
2024-oversettelsen
I løpet av disse 60 årene har jeg ikke kunnet unngå å registrere de til dels iltre debattene som oppstår, særlig når Bibelselskapet lanserer en ny oversettelse. Ofte handler det om enkeltord, som «jomfru» i stedet for «ung pike», eller om utformingen av «Fadervår».
I 2024 vil det komme en ny utgave; det blir den femte oversettelsen fra Bibelselskapet som jeg skal forholde meg til. Fire av dem i løpet av de siste 45 år.
Det som har skapt debatt rundt denne utgaven, er hvordan ordet «jøde» blir brukt. Jeg har en mistanke om at de som har reagert sterkest på dette, og hentet fram ord som «sensur» ikke har satt seg inn i Bibelselskapets begrunnelse, men nøyd seg med å lese en overskrift eller til nød en ingress.
Som forkynner gjennom 50 år har jeg for min del konsekvent brukt Bibelselskapets til enhver tid nyeste utgave som utgangspunkt for andakt eller preken, men samtidig har jeg ofte – og med stort utbytte – også studert hvordan andre bibelutgaver har nærmet seg den samme teksten. Dette har like mye – kanskje mer? – med språklig interesse å gjøre enn med religiøs eller teologisk.
Jeg ser derfor ikke bort fra at Bibelen ofte blir lest vel så mye og vel så grundig av personer som ikke er det vi her i landet ynder å kalle «personlig kristen», som av oss som er det. Her behøver jeg ikke å gå lenger enn til meg selv, i hvert fall i perioder av livet.
Rust på sjelen
Uttrykket «Støv på din bibel er rust på din sjel» blir gjerne kreditert den engelske evangelisten Charles Spuregon (1834 – 92). Så vel formuleringen i seg selv som tenkemåten den er uttrykk for finner vi igjen i en lang rekke sanger.
Annonse
Her er det nok å minne om Lapp-Lisa: «Ingen bok er meg så kjær som min moders bibel er». Når man hører disse sangene, eller man hører forkynnelse og undervisning som er preget av disse sangene eller av tankegodset som ligger bak, kan man fort komme til å lande på den konklusjon at for å være en kristen, må man lese mye i Bibelen; helst hver dag.
Hvor godt står en slik tese seg, for eksempel i møtet med Bibelens egne tekster, eller i møtet med kirkehistorien?
Kirke eldre enn Bibelen
«Husk at her er kirken eldre enn Bibelen!»
Slik formulerte han seg, biskopen for Fødselskirken i Betlehem seg da jeg, sammen med en gruppe fra Bibelselskapet, møtte ham i 2002. Utsagnet provoserte kanskje et øyeblikk, men selvfølgelig måtte man gi ham rett.
I landet der Jesus levde og virket, er kirken eldre enn Bibelen med god margin. Og ikke bare der. Det samme kan sies om Norge og de fleste andre land med en lang kirkehistorie. For faktum er: Gjennom det aller meste av kirkens historie har ikke Bibelen vært tilgjengelig for den vanlige, troende mann eller kvinne.
Hva hadde man da?
Man hadde kirken. Man hadde de fortellingene om så vel Jesus og apostlene som fortellingene om patriarkene, profetene og kongene som levde blant folket. Men Bibelen, som bok eller skriftlig kilde, var bare tilgjengelig for noen ganske få. I norsk sammenheng: Helt opp til 1800-tallet.
Annonse
I begynnelsen var Ordet
Utgangspunktet for hele skaperverket er nettopp dette: Et ord. Et utsagn. En kommando. «Bli lys» – og det ble lys.
Fra Jesu virke ser vi også flere ganger hvordan det talte ordet skapte forandring. Mennesker ble helbredet ved at Jesus talte. «Far ut av henne», sa Jesus til de onde åndsmaktene – og de fór ut. De måtte adlyde.
Fra fortellingen om Moses har vi en litt underlig episode: Under ørkenvandringen hadde Moses flere ganger slått på klippen for å skaffe folket vann.
Når han slo på klippen, rant vannet fram. Men den siste gangen folket fikk vann fra klippen, hadde Moses fått en annen beskjed: Han skulle tale til klippen (se 4 Mos 20,8–13). Men Moses holdt seg til det vante. Han slo på klippen, nå som før.
Jo da, det funket; det kom vann, men for Moses ble det en kostbar egenmektighet.
Jeg har ofte lurt på denne fortellingen. Hvorfor stolte Moses mer på den fysiske kraften enn på ordets makt? Kanskje hadde han ikke tillit nok til at det ordet han skulle tale var virkningsfullt nok, enda det var Gud som hadde sagt at han skulle tale, ikke slå?
«Ordet ble kjød», het det i den gamle bibeloversettelsen; den jeg fikk for 60 år siden. Ordet manifesterte seg. Det ble en virkelighet. Et menneske, men også en kraft. En realitet. Noe mer enn en lyd. Et ord er alltid mer enn et ord.
Annonse
Derfor sier jeg alltid, når jeg står på en talerstol og har lest bibelteksten: «Slik lyder Herrens ord!»
