Bibelskolelærer: Skyld og skam i møte med troens lære kan være sunt

Skam og skyld preger våre liv, om vi erkjenner det eller ikke. Det har preget menneskene fra syndefallets dag. Bibelen taler om både skyld og skam i møte med Gud. Og det må understrekes at evangeliet om Jesu Kristi frelsesgjerning retter seg både mot vår skyld og skam. På Jesu kors utslettet Gud vårt «skyldbrev» og han rettferdiggjør den som står uten ære (har skam) for Gud.

Det hevdes sikkert med rette at den kristne Vesten historisk har vært en synd- og skyldkultur, mens andre kulturer har vært mere preget av skam og ære. I dag er bildet mere sammensatt, ikke minst hos yngre generasjoner. Men her må vi samtidig skille mellom sunn og usunn skam, og sunn og usunn skyld og skyldfølelse.

Det finnes en sunn, allmenn skam som bevarer oss fra å opptre skamløst overfor andre mennesker med klær, ord og handlinger.

Og det finnes en bibelsk skam når mennesket blir stående «naken» overfor Gud. Vår synd og urenhet møter den hellige og rene. Vi «faller til jorden» i skam, eller vi må si som Peter: «Herre, gå fra meg for jeg er en syndig mann».

Men det finnes også rikelig av usunn og vond skam hvor mennesker kjenner seg utestengt, sett ned på og mislykket. Vi aner det har ulike årsaker fra oppvekst, manglende kjærlighet, mobbing, sosiale medier m.m.

På samme måte taler Bibelen om reell skyld når vi bryter Guds lov imot Gud og medmennesker. Det er rett at det vekkes skyldfølelse, erkjennelse, bekjennelse, oppgjør og tilgivelse. Men det finnes samtidig mye usunn skyldfølelse som er påført av andre eller av oss selv av det som ikke er reell skyld.

I kristen forkynnelse, veiledning og sjelesorg går det an å trå skikkelig feil her. Jeg mener det er helt avgjørende at vi møter problematikken i lys av de ulike trosartiklene og i forståelse av at Bibelens Gud møter oss både i loven og i evangeliet.

Mitt inntrykk er at her er det mye sviktende veiledning. De som kjenner på en eller annen fordømmelse og ulike følelser av skam og mislykkethet, får ofte høre at Gud er raus og fordømmer ingen. Han tar imot og aksepterer alle slik de er. Dette har da Jesus vist med hvordan han tok imot mennesker. Et slikt budskap forkynnes som selve evangeliet, uten å skille mellom verken trosartikler eller lov og evangelium.

Rosenius og Læstadius, felles åndelige røtter

Den 1. trosartikkel vil gi mye hjelp i møte med vond skam. Ingen er «mislykket» i Guds øyne. Alle er Guds verdifulle skapninger. Jesus viser alle mennesker respekt i handling og ord, ikke minst de som kjenner på andre sin forakt. Han løfter opp mennesker som andre tråkker ned. Slik kalles vi til å tenke og leve i dag. Men dette er ikke det frelsende evangelium.

Det dyrebare, skapte menneske må få hjelp til å se hva som er det reelle ansvar overfor Gud og mennesker, og hva som påført som vi skal slippe å bære. Mennesket bærer på reell skyld og skam overfor den hellige Gud. I møte med Guds lov er vi alle skyldige og urene. Han kan ikke ta imot oss uten soning og forsoning.

Men her er Guds nåde og kjærlighet forunderlig slik vi møter den i den 2. trosartikkel. Gud selv har i sin sønn gjort opp for all skyld og skam. Vi kan i Jesus få møte Guds gode, lysende farsansikt uten skam. Vår skyld og skam er byttet ut med ære og rettferdighet. Derfor vil vi takke og prise Herren nå og i all evighet.

Gud er god – midt i pandemien