Bibelsyn og akademia

Den kristne dagspressen brukte august til å fokusere på bibelsyn og akademia, med særlig hensyn til endringene de seinere årene ved Menighetsfakultetet (MF). (Sa faktaboks til høyre på siden).

Det har vært opplysende og nødvendig. Noen aktører har hatt en annen agenda enn å drøfte de spørsmålene som startet debatten. Det er legitimt nok, men svekker fokus.

Noe av språket kan med fordel røktes. «Biblisisme» er et ukvalifisert ord som bare har til hensikt å slå hardt. Det svekker ordskiftet når institusjonsrepresentanter til erstatning for argument stempler andre høgskoler som «bibelskoler» eller «seminar», begge deler tydelig nok ment negativt.

Og det er påfallende at noen forsøker å gjøre dette til en fundamentalismedebatt ved å klistre Espen Ottosen til Carl Fr. Wisløff, amerikanske trender og det som «verre» er.

Slik akademisk arroganse fører til at Ottosens argumenter blir stående.

Ottosen, som i respons til Atle Søvik startet debatten, har nøyd seg med å påpeke en kvalitativt ny holdning til Bibelen gjennom det som flere av MFs lærere har spilt ut offentlig av sin teologi.

Den som går lengst i å stadfeste det noen av oss nå kaller MFs teologiske pluralisme, er rektor Vidar L. Haanes. Han avlyser MFs gamle rolle som bolverk mot bibelkritisk teologi, postulerer at institusjonen skal følge den teologiske utviklingen i Den norske kirke og gir inntrykk av en forskningsfrihet som fristiller lærerne ved MF fra institusjonens eget verdigrunnlag.

Det synes ikke som rektor mener dette fordi han «må», men fordi han «vil». Det er nytt i ledelsen av institusjonen.

Etter min mening er det to viktige spørsmål som må holdes levende, ikke bare for MFs skyld men med tanke på all danning av klassisk kristen teologi.

Dette gjelder primært det vi kan kalle den nye hermeneutikken (om prinsipper for fortolkning av tekster) og forholdet mellom verdiforankring og forskingsfrihet i frie, verdibaserte institusjoner. Jeg vil gi noen kommentarer til disse to spørsmålene.

1) Den nye hermeneutikken. Den interessante debatten om skriftsynet ved MF handler ikke om den gamle skjelningen mellom Wisløffs og det øvrige MFs posisjoner. Vil noen gå inn i dette, kan de finne fram Tidsskrift for Teologi og Kirke (TTK) fra 1937/38, der to teologer med stor respekt for hverandre, Wisløff og Ivar P. Seierstad, førte en god og skarp debatt.

Mange av oss finner oss best til rette i Seierstads realisme i møte med bibelteksten slik den faktisk er og står sånn sett i MFs gamle hovedstrøm. Det er ført gode argumenter for at denne linja nå er forlatt av mange ved MF. La meg da skyte inn at mange ved fakultetet underviser etter den klassiske linja og vil gi disse min sterke støtte i institusjonen. Særlig NT-seksjonen har over tid stått fram som både faglig sterk og som klassisk forankret.

Noen reagerer på at spørsmålet om homoseksuelt samliv blir gjort til testspørsmål på den nye holdningen til Skriften. I lys av hvor raskt skiftet ved MF har gått fra entydig avvising av dette ut fra eksegetisk og systematisk teologi – til pluralisme og aksept, er det ikke til å undres over at spørsmålet står sentralt.

Det er likevel bare en katalysator, en sak som tydeliggjør og forsterker en ny teologisk grunnforståelse. At Jan-Olav Henriksen med sin hermeneutikk representerer noe historisk nytt ved MF, er heller ikke en fersk påstand.

Lars Østnor førte like etter sin periode som dekanus en kvass debatt med Henriksen i TTK i 2002-03 om Bibelens normativitet. Østnor tilhørte den generasjonen av lærere ved MF som åpnet opp for kvinnelig prestetjeneste, og kan på ingen måte kobles til noen fundamentalistisk konspirasjon.

I TTK går Henriksen til frontalangrep på etikkprofessor Østnor for hans forståelse av Skriftens selvstendige autoritet som etisk norm. Henriksen avviser at Bibelen er konstituerende for etikken, og hevder at det vil bryte ned den kristne etikkens allmenne anseelse og verdi om vi tilkjenner den etisk normativitet på et «særnivå».

Bibelens autoritet er «ikke av formal art». Dens normativitet grunngis i at den bærer «normer som gudsfolket har identifisert som sine». Vi overtar Bibelens grunnleggende verdier ved «å ivareta de anliggender og grunner vi finner i og bak det bibelske materialet», dog «ikke ... i identisk form».

Henriksen tydeliggjør i begge sine artikler at han mener at vi må bruke det han definerer som overordnede etiske verdier i Bibelen mot alle Bibelens egne bud og formaninger.

Østnor stiller i sitt første svar alvorlige spørsmål ved om Henriksen «har forlatt det lutherske skriftprinsippet med henblikk på kristen etikk» og konstaterer avslutningsvis i ordskiftet at Henriksen sørger for «en dobbel svekkelse av det klassisk lutherske skriftprinsippet: dels ved at Bibelens formale autoritet forkastes, dels ved at den innholdsmessige autoriteten bare omfatter det som består en rasjonell prøving».

Østnor konstaterer at dette skjer fordi Henriksen ikke vil benytte et «åpenbaringsteologisk perspektiv i sin tilrettelegging av begrunnelsesproblematikken» og «mister ... det kritiske korrektivet til etisk rasjonalitet som ligger i Guds vilje åpenbart i frelseshistorien».

Ett av utgangspunktene for sommerens debatt om hermeneutikken ved MF var Atle Søviks artikkel «Hvordan bør vi tolke Bibelen?».

I både artikkelen og ordskiftet gjorde Søvik seg til talsmann for de samme prinsipielle holdningene som hos Henriksen i 2002 om at alle bud og formaninger i Skriften må underlegges den allmenne fornufts bedømmelse og godtas eller forkastes ut fra et kriterium om hva som skaper best rasjonell sammenheng.

Temaene er store og viktige, men valgene kan gjøres på andre måter enn å overprøve Guds gode vilje slik den er åpenbart hos Jesus og apostlene og overlevert i den verdensvide kirke.

Debatt om dette kan være finsiktet og vanskelig nok i alt sitt filosofiske språk. Det er her aktualiseringen av teologien kommer oss til hjelp, enten det er Bibelens avvisning av homoseksuelt samliv og heteroseksuelt samboerskap eller Skriftens grensesettinger for skilsmisse og gjengifte.

Vi kan med kirkens historie drøfte de nøyaktige grenseoppganger og skaperordninger i syndens verden, men spørsmålet som er i spill ved MF ved den teologien som Henriksen og Søvik har framført offentlig, handler ikke om hva som er Skriftens lære. Den handler om den kristne kirke og Kristi etterfølgelse er forpliktet på åpenbaringen slik den er gitt oss i Skriften ved Jesus og apostlene.

På det spørsmålet hviler hele den kristne kirkes oppdrag, og spørsmålet er avgjørende for om der overhode vil være noe som vi med Luther kan kalle lov og evangelium i forkynnelse og sjelesorg.

Dette gjør debatten om MF vesensforskjellig fra den debatten som gikk vinteren 2013-14 om NLA Høgskolen. Det var en debatt som i hovedsak gikk mellom «Wisløff og Seierstad», slik jeg ser det.

Den debatten er interessant nok, men det er grunn til å minne om det Einar Solli gjentok i flere liknende debatter ved NLA rundt 1980 da han siterte Hugo Odeberg på at «mellom konservativ og fundamentalistisk teologi er der en rosehekk. Mellom oss og den liberale teologi er der en avgrunn.»

Merkelappene kan diskuteres, men saken er viktig. Når det økumeniske prinsippet om at Skriften er bindende autoritet for troen i alt den holder fast for lære og liv utfordres, handler det mer om avgrunnen enn om rosehekken.

Den kristne kirke kan ikke leve med en teologi som lar vår aktuelle kontekst som lesere overstyre den faktiske teksten. Vi må skjelne mellom kontekstuell formidling av det bibelske budskapet – noe vi arbeider med konstant i misjon, og en kontekstuell teologi som lar den aktuelle kultur eller grupper av mennesker bestemme hva de ønsker av teksten. Dette er teologiens store brytningspunkt mot et grunntrekk i postmodernismen, en åndsretning som utenfor teologien i stor grad er avgått ved døden som moteretning. De tyske filosofene kalte det for «Zeitgeist» (tidsånd) og John Nome ved MF kalte det «tidsatmosfærens trykk».

Den må vi kjenne og være i berøring og dialog med, ikke minst for å prøve våre egne forutsetninger i møte med teologiens tekst, men en sann kirkelig teologi kan aldri velge konteksten – eller tidsånden – som autoritet. Henriksen og Søvik står i overhengende fare for å gjøre akkurat det når de appellerer til en teologi som binder seg til begreper for verdivalg som er tilpasset vår aktuelle kultur.

En slik binding er en like klar forutsetning og et like klart verdivalg inn mot teologisk forståelse som en klassisk kirkelig posisjon. Slike verdivalg og valg av forutsetninger er pre-professorale på den måten at de ikke i seg selv er forskningsbaserte, men er valg av verdier inn mot forskningen. Da er det forskningens plikt å spørre om verdi- og metodevalg er i godt samsvar med forskningens objekt. Geir Otto Holmås påpeker at kollegaene Henriksen og Søvik legger til grunn et annet sannhetsbegrep og en annen åpenbaringsforståelse enn den klassisk kirkelige og påpeker at teologien drives ut fra premissene fra postmoderne filosofi og sekulær kultur.

2) Frihet og forpliktelse. Spørsmålet om forskningens art og forutsetninger fører oss over til det andre store spørsmålet, om forskningens frihet lar seg forene med institusjonens forpliktelse på definerte og valgte verdier.

På mange måter er det dekanus Trygve Wyller ved Det teologiske fakultet (TF) i Oslo som har tydeliggjort dette. Når han gjentatte ganger ber MF ta steget fullt ut til støtte for homoseksuelle «ekteskap», kommuniserer han samtidig at hans egen institusjon har gjort et verdivalg. Det står de fritt til, men er det et valg som samsvarer med deres krav om andres forskningsfrihet?

TF har dermed gjort det klart at også de har gjort et verdivalg som de går til forskningen med. Jeg betviler ikke forskningens kvalitet og frihet internt ved TF, men konstaterer at de velger en posisjon og rolle som vil gjøre det vanskelig for forskere som vil arbeide med vitenskapens metoder ut fra en klassisk kirkelig holdning til Skriften.

Tolkningen av høgskolelova er uomtvistelig i favør av retten til å definere egne verdigrunnlag for frie høgskoler og ansette forskere og drive undervisningen i samsvar med dette, slik Jon Kvalbein har dokumentert ut fra NOU 2006 «Akademisk frihet» og regjeringens Ot.prp. 67 i 2006/07.

Rektor Haanes stadfester dette når han viser til at han som leder av Nettverk for private høgskoler har forsvart andre høgskolers rett til å forstå sin basis som teologisk smalere enn det MF gjør. Dette synliggjør også den store utfordringen som uttalt verdibaserte institusjoner har når de etter sin egenart stiller bestemte krav til verdiforankring i tillegg til høye faglige krav.

Det er dette som er styrets primære verktøy, og det er derfor ikke egnet til forundring at eiere av slike institusjoner setter sammen styrer som de tror har kompetanse og vilje til å gjøre helheten i denne jobben.

Meldingen om Holmås´avgang har skapt en egen dimensjon til denne debatten, ikke minst til spørsmålet om forskningens rammer og forpliktelse når den sikter mot kirkelig tjeneste.

Selv om mange av oss ser verdien i akademisk forskning både av sannhetssøkende og apologetiske grunner og vil forsvare det som en legitim fagdisiplin fram mot kirkelig tjeneste, har vi stor respekt for at Holmås følger det personlige kallet som han opplever.

Men mer enn det må også hans konkrete utfordringer tas alvorlig når han påpeker fagteologiens svake forankring i Åndens og bønnens liv, i troens fellesskap og lydighetens etterfølgelse. Det er ikke en utfordring som spesifikt gjelder MF, men rettes mot alle som driver med teologisk forskning og forberedelse til kirkelig tjeneste.

Erfaringsteologi – Henriksen og HallesbyMFs utvikling

Kan vi nytte ulike briller til å lese Bibelen?

Historisk-kritisk menighet?

Må skrive kristendommen på nyttMFs utvikling

Wisløffs skriftsyn og MFMFs utvikling

MFs identitetskriseMFs utvikling