Bill Johnsons kenoselære

Jeg har i løpet av høs­ten og på ny­året fulgt med i Dagen og i media an­gå­en­de tros­ret­nin­ger og bi­bel­for­tolk­nin­ger av ymse slag. Jeg stil­ler meg und­re­ne til all god viten, skre­vet av høyt ut­dan­ne­de per­soner som pres­ter, fors­ke­re, stu­den­ter, lek­to­rer, ge­ne­ral­sek­re­tæ­rer og flere.

Jeg er en helt van­lig pen­sjo­nert gras­rot­ar­bei­der på 71 år, ble frelst under John Olav Lars­sens vek­kel­ses­mø­ter på Sør­lan­det i 1962. Jeg ble en aktiv kirke­gjen­ger og bede­hus­sli­ter. Etter­som tiden gikk, møtte jeg den ka­ris­ma­tis­ke vek­kel­sen på 1970-tal­let. I denne be­ve­gel­sen opp­lev­de jeg mye nytt som ble til stor in­spi­ra­sjon for meg og dette ville jeg ha tak i.

Kirke og indre­mi­sjon ble flatt etter en del år, jeg øns­ket noe mer. I møte med tros­be­ve­gel­sen ble jeg bedt for og lagt hen­de­ne på. Da opp­lev­de jeg dåpen i Den hel­li­ge ånd, mitt ånds­liv ble to­talt for­and­ret ved hun­ger etter mer bønn, bønne­grup­per der nåde­ga­ve­ne fun­ger­te (ån­de­li­ge nåde­ga­ver hadde jeg ikke hørt om) og en helt ny for­stå­el­se av Guds ord.