Billedstorm og Israels flagg
Når enkelte sjømannskirker bruker det norske flagget i kirkerommet, kanskje også sammen med vertslandets flagg, finner jeg det i sin orden akkurat i Sjømannskirkens sammenhenger. Men diskusjonen om Israels flagg er av en annen karakter.
Det virker pussig at Odd Sverre Hove i diskusjonen om Israels flagg i gudstjenesten finner det relevant å reise tilbake til Wittenberg og billedstormen der i 1522 ( «Det israelske flaggets teologi», Dagen, 11.06.15). Hans poeng er at Luther «tilretteviste billedstormerne og forsvarte de lokale kirkenes rett til å beholde de bildene de ønsket å beholde.» Jeg ser ikke helt hvilken plass akkurat dette har i denne diskusjonen.
BJØRGVIN-BISP: – Ingen gudstjeneste med Israels flagg
Annonse
Det er ingen som har hevdet, som Karlstadt i 1522, at bilder ikke hører hjemme i kirkerommet. De er tvert imot med og beriker gudstjenesten ved på sitt vis å formidle den kristne kirkes tro og bekjennelse.
Spørsmålet er imidlertid om det israelske flagget er et uttrykk for den tro som kirken bekjenner. Dernest handler diskusjonen om hvem som har myndighet til å bestemme hvilke bilder og symboler som skal fylle kirkerommet.
La meg ta det siste først. Hove må gjerne hevde at menighetene selv skal få bestemme over interiøret i kirkerommet. En slik ordning kan en luthersk kirke selvsagt ha, men i vår kirke er det ikke slik. Her er denne myndigheten lagt til biskopen, etter forslag fra menigheten. Slik har det vært i lange tider, og jeg har ennå til gode å møte den oppfatning at vår kirke dermed bryter med luthersk teologi.
Så til bekjennelsen. Hove og jeg er enig i at vi som kristne ut fra vår tro og bekjennelse skal bekjempe ethvert tilløp til jødehat og antisemittisme. Men betyr det at vi dermed skal sette opp Israels flagg i kirkerommet? Det er ikke min vurdering. Et symbol eller et bilde som står i kirkerommet som fast liturgisk inventar skal uttrykke kirkens tro og bekjennelse. Israels flagg er en støtte til en bestemt stat og den politikk denne staten fører, og en slik støtte bør ikke gjøres til et bekjennelsesspørsmål.
Hove kommenterer også bruken av det norske flagget i kirkerommet. Her står saken selvsagt annerledes. Et slikt flagg markerer hvilket land vi som menighet tilhører, og det vil derfor være mer naturlig å bruke dette flagget i kirkerommet enn andre lands flagg. Likevel mener jeg at heller ikke dette flagget bør være permanent i bruk i gudstjenesten, da det gir et for snevert signal om hvilket fellesskap menigheten, som del av den verdensvide kirke, tilhører. Men dette kan man vurdere annerledes.
Når enkelte sjømannskirker bruker det norske flagget i kirkerommet, kanskje også sammen med vertslandets flagg, finner jeg det i sin orden akkurat i Sjømannskirkens sammenhenger. Men diskusjonen om Israels flagg er av en annen karakter.
Med dette avslutter jeg for min del ordskiftet om bruken av Israels flagg i gudstjenesten. Saken har da også funnet sin løsning under gudstjenestene i Hordvik bedehus. Hvorvidt dette flagget ellers står i bedehuset utenom gudstjenestene i regi av vår kirke, er meg uvedkommende.
