Bioteknologilov basert på likeverd

Forarbeidene til bioteknologiloven fra 2003 er et stykke oppbyggelig lesning for den som ønsker at etikken og ikke teknikken skal sitte i forsetet når nye lover blir vedtatt.

Loven på dette området kunne tatt helt andre utgangspunkt. Den kunne vært basert på en tanke om at teknologi er nøytralt og at verken forskning eller bruk av den skal underlegges noe etisk kompass. En holdning som ligger tett på en slik innfallsvinkel, er: Alt som kan gjøres, bør gjøres. Enkelte politikere uttaler seg på denne måten, og det gir grunn til bekymring.

Loven kunne også vært bygget på en rendyrket konsekvensetikk: «Menneskelivet er kun verdt å beskytte hvis det maksimerer lykke og forhindrer lidelse». Da har mennesket tapt sin egenverdi og befruktede egg – som trolig ikke har noen smerteopplevelse – kan destrueres uten bekymring for dets egenverdi.

En variant av en slik nytteetisk argumentasjon finner man dessverre i debatten om sorteringssamfunnet: Mennesker med Downs syndrom lever ikke fullverdige liv, og er derfor ikke verdt å beskytte.

Dagens bioteknologilov er derimot basert på verdier som menneskeverd, likeverd, personlig integritet, vern om det sårbare i menneskelivet og at menneskelivet ikke er et middel for andre. Dette kommer klart til uttrykk i lovens formål: «å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle».

Noen måneder etter at loven trådte i kraft i 2004 brøt den såkalte Mehmet-striden løs i Norge. Syv år gamle Mehmet hadde den sjeldne blodsykdommen Beta Talassemi, og med nyere teknikker kan man hjelpe pasienten med overføring av beinmarg.

Siden ingen av Mehmets nærmeste hadde riktig beinmargstype, kunne en mulighet være å gi ham et nytt søsken. Metoden var å teste flere befruktede egg for ulike egenskaper for å velge det med riktig genetisk profil.

Dette var imidlertid ikke lov i Norge fordi man da velger et befruktet egg på bakgrunn av egenskaper; det sto med andre ord i direkte strid med lovens intensjoner. Etter mye hard debatt ble loven endret i 2004 og det ble åpnet for såkalt embryodiagnostikk – undersøkelser av befruktede egg før innsetting i livmor. Mehmetsaken satt altså verdiene i bioteknologiloven på prøve allerede året etter loven ble innført.

Da Stortinget behandlet stortingsmeldingen om bioteknologi i fjor våres, ble det klart at det er et flertall for å åpne for eggdonasjon og assistert befruktning for enslige i Norge. KrFs inntreden i regjeringen blokkerte for endringer på dette feltet.

Det har aldri vært flertall for å åpne for såkalt screening av sykdommer hos fosteret slik som det praktiseres i Danmark og på Island. Dette er de to mest omtalte områdene i bioteknologilovgivingen i Norge.

Derimot foreslår regjeringen å åpne for lengre tids lagring av befruktede egg i forbindelse med assistert befruktning. Da loven ble til, var det ikke aktuelt å lagre eggene lengre enn tre år fordi «kvaliteten» ble dårligere.

I dag kan man lagre eggene nærmest ubegrenset. Det er gode nyheter for livsvernere. Hvis man først har en ordning for lagring av egg, er det et gode at flest mulig av disse kan settes inn i livmor og får mulighet til å vokse opp.

Dette er et godt eksempel på at teknologien i mange tilfeller kan hjelpe oss – ikke bare med bedre behandling, men også med en mer etisk forsvarlig praksis. Destruksjon av befruktede egg er et stort og alvorlig etisk spørsmål. I hvert tilfelle avsluttes et liv – som hvis det blir satt inn i livmor og alt går bra, ville utvikle seg til et menneske som meg og deg.

Nettopp derfor er verdiene som ligger til grunn for bioteknologilovgivningen så viktig. Her blir samfunnets mest grunnleggende verdier satt på prøve.