Biskop Halvor Nordhaug om skuespillet Himmeldronningen: «Her krysses grensen for hva Guds hus kan romme»

Teaterstykket «Himmeldronningen» er vist i to kirker og i ruinene av Hamar domkirke, og fremstiller Jesus som transperson. Det virker unektelig temmelig spesielt, men er i utgangspunktet ingen umulighet.

Slik kan teateret få fram det allmenne ved inkarnasjonen. Jesus er Guds sønn som ble et menneske som oss. Han er ikke bare Jesus fra Nasaret, men Jesus Kristus som vil være en bror og en frelser for alle uansett tid og sted, nasjonalitet, kjønn, legning, kjønnsidentitet eller hva det skal være.

Derfor kan det lages bilder av Jesus Kristus fra ulike tider og kulturer – som asiat, afrikaner eller som ung nordisk mann slik han er malt av Henrik Sørensen i Hamar Domkirke. Han kan også fremstilles med trekk fra en minoritetsgruppe, som for eksempel i en transpersons skikkelse.

Trenger vi da egentlig en «trans-Jesus»?

Men inkarnasjonen betyr også at Jesus Kristus ikke er en idé eller en løs forestilling som vi kan fylle med hvilket som helst innhold. Han var fra Nasaret, en jødisk mann som levde for 2000 år siden, og vi har gode kilder til hans liv. Han levde samme menneskeliv som oss, men under helt andre kår og i en helt annen kontekst. Hans forestillingsverden var annerledes enn vår.

For oss er han på mange måter ikke bare kjent, men også fremmed. Denne fremmedheten er det viktig å understreke. Det er etisk tvilsomt overfor alle historiske personer, også overfor Jesus, å ikke vise respekt for hvem de faktisk var ved å fortegne bildet av dem på en måte som er styrt av våre egne interesser og formål.

Jesusskikkelsens universalitet åpner for en aktualiserende fremstilling av ham som går ut over den historien kildene i evangeliene forteller. Mange vil nok oppleve det som et provoserende grep at Jesus fremstilles som transperson. Men provokasjoner er ikke evangeliet fremmed. Det avgjørende er hvordan dette gjøres, og i hvilken grad sammenhengen med historien ivaretas.

Dronningriket og Den bortkomne trans – slik er Benestads trans-teater

Når dessuten Jesus skal fremstilles i et kirkerom enten som bilde eller figur i et teater, kan det ikke skje i konflikt med troen på den evangelienes Jesus som kirken bekjenner og forkynner, og som dette hellige huset er vigslet til.

For egen del har jeg ikke sett stykket «Himmeldronningen», men Teater Innlandet har vært så vennlige å sende meg teksten. Den gir et sterkt bilde av hvordan transpersoner gjennom historien har blitt hundset og marginalisert på groveste vis. Stykket viser oss dermed noe av Jesu kjærlighet ikke bare til transpersoner, men til alle utstøtte og prøvede mennesker gjennom alle tider.

Så er det mye i denne teksten som vil skurre for mange, også for meg. Vi bør kunne tåle mye av et kunstnerisk uttrykk. Likevel finnes det en grense og den utfordres flere steder i stykket, etter min mening kanskje aller sterkest i dette utdraget av teksten der Jesus sier:

«Jeg vet at min mor og far elsket med hverandre.Og jeg vet ikke om de gjorde det i misjonærstillingen,eller om hun var øverst, eller om de gjorde det som hunder.

Men de gjorde det i hvert fall mot slutten av mars, da vinteren var over og våren var helt i sin begynnelse.Jeg vet ikke om de hadde glede av det, mamma sa aldri noe om det.Men jeg håper de hadde det, jeg håper de nøt det, for nytelse er hellig,glede er hellig.

Og det er grunnen til at jeg lenge etterpå,veldig så lenge etterpå, fant opp nattverden.Så vi kunne spise sammen, og tilby hverandre kroppene våre, og si 'dette er min kropp',og drikke sammen, 'dette er mitt blod',og så nyte og glede oss som om vi var ved tidens ende, og takke, 'takk, du min elskede, takk, du min kjærlighet',og så gå glade hjem.»

Går sju runder rundt byen i tro på at teaterstykket skal falle

Dette teaterstykket vil la oss se transpersoners livssituasjon, og formidle innlevelse og forståelse for deres sak. Men tjener det denne saken, og bygger det ned fordommer at Jesus som transperson selv latterliggjør troen på jomfrufødselen, og at en seksualisert farget fremstilling av nattverden legges i Jesu munn?

Mye kan tåles i et kirkerom, også av benektelse eller karikering av innholdet i kirkens tro, såfremt det ikke blir stående alene. Men det skjer her, og ordene legges attpåtil i Jesu egen munn.

Jeg vil mene at her krysses grensen for hva Guds hus kan romme.