Biskopene løper fra sitt lederansvar
Et alvorlig signal om hvilken utvikling kirken befinner seg i.
Åtte av Den norske kirkes tolv biskoper vil vie homofile par. Det er knapt noen stor overraskelse, men ikke desto mindre nedslående. Det at de går inn for forbønnsliturgi og ikke vigsel i denne omgang, er neppe mer enn en mellomstasjon.
Uttalelsen fra Bispemøtet er et brudd med Bibelens veiledning, og med en samlet kirkelig tradisjon. I realiteten tar et klart flertall av Den norske kirkes biskoper med dette et steg bort fra det som skulle være en kristen kirkes identitet. I stedet legger man til grunn premisser som bryter direkte med Bibelens veiledning, og lar disse overstyre det som skulle være kirkens læregrunnlag.
Annonse
Ekteskapslovens paragraf 16 fastslår at et ekteskap er ugyldig dersom den aktuelle presten ikke har fulgt Kirkemøtets fastsatte liturgi. Dermed har ingen prester så langt hatt anledning til å vie homofile, selv om det har blitt rapportert om forbønnshandlinger som ligner vielser - til tross for at dette er eksplisitt forbudt i Bispemøtets uttalelse fra 2008.
Med gårsdagens uttalelse har Bispemøtet fortsatt i samlivsutvalgets spor, og bereder nå grunnen for at Kirkemøtet senere kan vedta en liturgi som velsigner det Bibelen kaller synd. Gårsdagen var derfor en trist dag for Den norske kirke.
Dette handler ikke om å ville institusjonalisere homofobi, om at kirken har et utbredt ansvar for dyneløfting, eller om at rendyrket konservatisme er et kristelig ideal. Derimot handler det om tillit til at Guds ord er gitt oss til vårt beste. Når Den norske kirke i et spørsmål hvor det finnes eksplisitt bibelsk veiledning velger å gå motsatt vei, gir det et alvorlig signal om hvilken utvikling kirken befinner seg i.
Det er i tillegg slik at knapt noen bestrider Paulus' veiledning om likekjønnede seksuelle forhold, man legger til grunn en upresis tolkning av hva Jesus angivelig skal ha ment om saken - selv om det ikke foreligger noe rimelig grunnlag for å anta at Jesus og Paulus skulle være uenige på dette punktet.
Mindretallsbiskopene Kvarme, Midttømme, Nordhaug og Reinertsen mener fortsatt at likekjønnede parforhold ikke kan kalles ekteskap i kristen forstand. Det er gledelig. Disse fire viser til den nevnte uttalelsen fra 2008, hvor det også heter at «Forbønn for personer som har inngått likekjønnet ekteskap kan skje på grunnlag av den enkelte prests pastorale skjønn og ansvar.»
Denne uttalelsen viser også tydelig hvor landet ligger, på den måten at biskopene som vedtok dette hadde god grunn til å anta at prester med samme syn som det åtte av biskopene nå legger til grunn, ville bruke sitt pastorale skjønn til å legitimere handlinger som er i strid med vedtakets forbud mot at de skulle ligne nye liturgiske handlinger.
Talende nok uttrykker alle de tolv biskopene at uenigheten, så sterk den måtte være, ikke er av en slik karakter «at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes.» Det kunne være interessant å spørre hvilke kriterier som må oppfylles for at uenigheten skulle få en splittende karakter.
Her foreligger det klar bibelsk veiledning, her foreligger det en solid kirkelig historisk presedens, og her foreligger det dessuten en tydelig advarsel fra bredden av Kristen-Norge utenfor Den norske kirkes egne strukturer. Bispemøtet har hatt anledning til å endre kurs, men velger i stedet å løpe fra sitt åndelige lederansvar.
