Biskoper som forstår hva som står på spill

En forbilledlig gjennomtenkt og velformulert tekst er levert fra de tre katolske biskopene til Kultur- og likestillingsdepartementet. Allerede da Solberg-regjeringen kom med sitt forslag i fjor, markerte Bernt Eidsvig i Oslo, Berislav Grgic i Tromsø og Erik Varden i Tromsø seg med kloke innvendinger.

«Vi anerkjente departementets gode hensikt, men holdt frem at lovforslaget hvilte på vaklende prinsipielt grunnlag», oppsummerer de i sitt nye høringssvar.

Det dreide seg blant annet om hva som er statens kompetanse, vernet om borgernes frihet og forståelsen av identitet som lå til grunn for forslaget

Med et betydelig skjerpet forslag fra Støre-regjeringen makter de tre biskopene å belyse grunnleggende utfordringer som er blitt enda større. De er avdempet og nyanserte i form, men dirrende sterke i sak.

«Graverende defekter» er følgende: 1) Forslagets mangel på empiri og dets vage terminologi. 2) Forslagets innsnevring av selvbestemmelsesrett. 3) Forslagets tendensiøse antropologi (forståelse av mennesket, red. anm.). 4) Forslagets kompromittering av religionsfriheten.

Dette mener kirkelederne om konverteringsterapi

Å fremme lovforslag med strafferamme for adferd som ikke klart beskrives, er uforsvarlig, påpeker biskopene. Det er tankevekkende å lese hvordan de presist påviser historieløshet og «den autoritære tendens» i forslaget. De fremholder at selv ord som ‘beskytte’, ‘hjelpe’ og ‘støtte’ blir brukt i forslaget, er det «forunderlig teknokratisk og umenneskelig». Og de avviser at det dreier seg om et snevert inngrep i trosfriheten, men ser at det er «en sluse som åpnes». Staten tilkjennes autoritet til å regulere både bruk av tekster med status som åpenbaring og religiøs praksis.

Med tanke på Pride-bølgen som har rullet gjennom Den norske kirke etter åpningen for vigsel av likekjønnede par, var det ikke grunn til å forvente sterk motstand mot forslaget. Stavanger bispedømmeråd har delt seg i tre og synliggjør at det er ulike vurderinger og innvendinger i rådet. Likevel underlig at ikke flere høringsinstanser ser grunn til å problematisere likestillingen av seksuell legning og kjønnsidentitet som ligger til grunn for forslaget.

Et hederlig unntak er biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin. Også her i avisen har Nordhaug uttrykt bekymring for at dette skal gjøre det vanskeligere å møte unge mennesker med kjønnsdysfori som i vår tid stilles overfor dramatiske livsvalg.

Når man har lest de katolske biskopenes grundige utlegning, er det nedslående å lese for eksempel uttalelsen fra Agder og Telemark bispedømmeråd. Den gjengis her i sin helhet:

«1. Agder og Telemark bispedømmeråd mener at lovforslaget §5, §87 og ny §270 presiserer på en tydelig måte i tekst de nødvendige presiseringer.

2. Agder og Telemark bispedømmeråd opplever at forholdet mellom religionsfrihet og ytringsfrihet er godt utredet og begrunnet.»

Skuffende er det også å lese høringsuttalelsen fra MF - vitenskapelig høyskole, signert rektor Vidar L. Haanes. «Argumentene som fremføres viser til fulle at et slikt forslag er begrunnet», skriver MF. Men hvilke praksiser er det de kjenner til som foregår i dag, og som krever et vagt forbud med seks års strafferamme? Det er det ikke lett å bli klokere på.

Høringssvaret fra MF inneholder noen forsiktige reservasjoner knyttet til situasjonsbeskrivelsen i religiøse miljøer. Men det reises ingen innvendinger mot substansen i forslaget.

I denne saken overgår tre katolske biskopers dømmekraft den som utvises fra Den norske kirkes høringsinstanser, med god margin.