Bispekallets pris

Ole Christian Kvarme ble utnevnt av Bondevik II-regjeringen våren 2005. Den gangen var det en seier for de teologisk konservative. Og det var en slags oppreisning for Kristelig Folkeparti.

I 1998 utnevnte den første Bondevik-regjeringen Gunnar Stålsett som Oslo-biskop etter Andreas Aarflot. Utnevnelsen av Stålsett var i høy grad en politisk avgjørelse ved at Senterpartiets statsråder gikk tungt inn for å få sin egen tidligere partileder som biskop.

Statsminister Kjell Magne Bondevik meldte seg inhabil fordi Odd Bondevik, som hadde sterkest støtte i den kirkelige avstemningen, var hans fetter. For KrF, som har sin opprinnelse i lavkirkelige miljøer på Vestlandet, var det et nederlag at Odd Bondevik ikke ble utnevnt. Derfor var det positivt for partiet da de, konsekvent mot sin linje, kunne støtte seg på et kirkelig votum og utnevnte Ole Christian Kvarme til å etterfølge den mer liberale Stålsett.

I dag blir Oslo omtalt som det området i landet hvor folkekirken står svakest. Denne utviklingen var ikke kommet like langt i 2005, men den var kommet mer enn langt nok til at mange slett ikke ønsket seg Kvarme som biskop. Han møtte motbør i kirkelige organer og i media.

Da Kvarme var i Dagsrevyens studio onsdag kveld, ble han omtalt som en omstridt biskop (se intervjuet nederst på siden). Det er utvilsomt riktig i manges øyne. Men det sier samtidig mye om hvilke betingelser Kvarme fikk tildelt. For han har ikke akkurat vært en løsmunnet biskop med skarpe utfall i øst og vest. Snarere har han vært forsiktig i sin offentlige fremtoning, og i liten grad gått høyt på banen i den kirkelige og teologiske debatten.

Kanskje kan vi si at utnevnelsen av Kvarme i 2005 innledet den fasen vi fortsatt befinner oss i når det gjelder konservative biskoper. De finnes, men de ligger stort sett nokså lavt når det gjelder å fronte sine konservative standpunkter. Vi hører ikke ofte offensive utspill på den konservative teologiens vegne fra Stein Reinertsen, Olav Øygard, Per Arne Dahl, Halvor Nordhaug eller Ingeborg Midttømme – og heller ikke fra Kvarme selv. Det kan ha flere grunner. En av dem er nok at de kjenner kostnadene ved å markere seg.

I 2010 var jeg på Oases preste- og lederkonferanse i Oslo. Der var også Ole Christian Kvarme. Den norske kirke er preget av toleranse på mange områder. Moderne karismatikk er i nokså liten grad omfattet av denne toleransen. Hvis Kvarme, som i utgangspunktet var sett på som konservativ, også skulle risikere å bli karakterisert som karismatiker, ville det virkelig kunne bli uro. Jeg vet ikke hva som lå bak biskopens ordvalg den gangen, men jeg tror aldri jeg har intervjuet noen som veide hvert eneste ord så nøye som Kvarme gjorde den gangen i Misjonskirken på Majorstua.

Kanskje kan dette illustrere noe av Kvarmes bispegjerning. Han er en varmhjertet mann, en dyktig teolog og et raust menneske. Han var misjonsprest i Haifa i Israel fra 1976-1981, styrte Caspari-senteret i Jerusalem fra 1982-1986 og var så i ti år generalsekretær i Bibelselskapet. Etter to år som domprost i hovedstaden ble han biskop i Borg i 1998. Så det var en erfaren teolog og kirkeleder som overtok bispestolen i hovedstaden i 2005. Med større handlingsrom kunne han ha markert seg langt sterkere på en rekke områder. En av de siste større offentlige markeringene fra biskop Kvarme var foredraget han holdt ved Bispemøtets åpning i oktober 2015. I et bredt anlagt foredrag satte han er kirkens forholdet til Israel i historisk og teologisk perspektiv. Dette foredraget var det ikke mange andre biskoper som kunne holdt med Kvarmes innsikt og tyngde.

Hos Åpen folkekirke er det nok mange som har respekt for Ole Christian Kvarmes ryddighet. Til tross for et vanskelig utgangspunkt ser det ut for at samarbeidet har gått rimelig bra. Kvarme trakk også frem gleden i samarbeidet med både kolleger og frivillige som en rikdom i jobben da han ble intervjuet i Dagsrevyen. Men samtidig kommer Kvarmes avgang beleilig for Åpen folkekirke. Etter utnevnelsen av Ivar Braut i Stavanger var mange misfornøyd med at de ikke i større grad brukte makten sin. Det kommer de garantert til å gjøre i hovedstaden. Kvarmes etterfølger, hvem nå det måtte bli, kan fort få Gunnar Stålsett til å fremstå som forholdsvis konservativ. Kanskje blir det Stålsetts sønn Sturla som viderefører det prosjektet faren begynte like før årtusenskiftet. I så fall kan Kvarmes bispegjerning i hovedstaden bli stående som et brysomt mellomspill for kirkens liberale krefter, mens de konservative her fikk en illustrasjon på hvor vanskelig det er å fungere som biskop i Den norske kirke i dag med Kvarmes utgangspunkt.

Om så bare én av biskopene for eksempel hadde gått ut med tydelig støtte til Levende folkekirke, kunne det ha betydd mye for deres gjennomslagskraft. I stedet har de konservative biskopene levd i et krysspress som det må ha vært en stor belastning for dem å håndtere. Så også for Kvarme. Han fortjener takk og beundring for den jobben han faktisk har gjort. Men det blir stående som et sterkt tankekors at bispegjerningen hans i så stor grad ble begrenset av den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

-----

Nett-TV: Da Kvarme var i Dagsrevyens studio onsdag kveld, ble han omtalt som en omstridt biskop.