Bispene og palestinsk kristendom

«Uttalelse om kristensionisme» fra bispemøtet i Den norske kirke står i «Dagen» 19. oktober. Den har med rette fått mange kritiske kommentarer. Men viktige momenter er kommet lite frem.

I 2010 var datidens bispekollegium på tur til Midtøsten. Dette var like etter at «Kairos-dokumentet» var utgitt, og biskopene lovpriste dette dokumentet ved hjemkomsten.

Der ble det gitt en sterk oppfordring til at de palestinske flyktningene skal vende hjem til «sitt land» ved første mulige anledning.

Det uttrykkes også glede over at palestinerne ikke har glemt «Nakba» (katastrofen) da jødene inntok landet. «Dette landet er vårt land, og det påligger oss å forsvare det, og å kreve det tilbake.»

Mange uttrykk som er brukt i «Uttalelse om kristensionisme» vitner om en svært negativ innstilling til Israel: ulovlig okkupasjon, forskjellsbehandling av innbyggerne, Israels ekspansjonspolitikk, ignorerer internasjonal lov og menneskerettigheter, motarbeider forsøk på å skape rettferdig fred, legitimere undertrykkelse eller menneskerettsbrudd, tilkjenne ulik grad av menneskeverd til ulike grupper mennesker med mer.

Jeg skal ikke bruke spalteplass til å imøtegå dette. Det har andre gjort allerede. Israel trenger rettferdighet. En trenger verken kristensionisme eller annen teologi for å mene at jødene endelig etter 1800 års landflyktighet burde få sitt land igjen.

FN opprettet i 1949 en egen flyktningorganisasjon, UNRWA, som skulle løse flyktningproblemene i Midtøsten. I dag er det 30 – 40 tusen hjelpearbeidere som sørger for at flyktningenes etterkommere kan bli boende i «leirer» inntil de kan vende hjem til «sitt land».

Å behandle flyktninger og deres etterkommere på denne måten, gjøres ingen andre steder. Jeg har kalt det for «institusjonalisert antisemittisme».

Gjennom denne organisasjonen er vi alle med på å holde flyktningene og deres etterkommere i «leirer» og opprettholde presset for at de skal få «komme tilbake til sitt land».

Av Hanan Ashravi, talskvinne for palestinerne i Ramallah, kan en få vite at palestinerne har bodd i territoriet sitt i tusenvis av år. På spørsmål om hvorfor det er så få kristne i de palestinske områdene nå, får en vite at det har med den israelske okkupasjonen å gjøre.

Foran meg på bordet ligger et eksemplar av «Åpne dører. I tjeneste for forfulgte kristne». Dette bladet forteller mye om de store vanskelighetene som kristne har i muslimske land.

Det undrer meg derfor at biskopene tror at de kristne i Jerusalem vil få det godt hvis landet blir muslimsk-dominert, noe som vil skje dersom «flyktningene» skal vende tilbake til «sitt land».

I biskopenes uttalelse 19. oktober kan en lese at flere bispedømmer i Den norske kirke har vennskapsavtaler med ELCJHL (Evangelical Lutheran Church in Jordan and the Holy Land), noe biskopene ønsker at Den norske kirke skal støtte videre.

En representant for denne kirken, biskop Munib Younan, er avbildet i forbindelse med uttalelsen. Det hadde vært på sin plass om biskopene hadde redegjort for den teologien som de palestinske kristne står for.

For 10 år siden deltok jeg i oversettelsen av en rapport der dr. Gershon Nerel beskriver antisionismen i palestinsk kristendom. Rapporten finnes på MIFFs nettside og ble sendt norske biskoper og kristenledere i 2010.

Forfatteren sier i et resymé av arbeidet: «Arabiske kristne som tilhører ulike trossamfunn opptar i seg den samme anti-israelske teologi som oppsto i de historiske kirker.»

Dette gjelder også Munib Younan. Han er medforfatter av Kairos-dokumentet, som sier at Israels opprettelse er «Nakba», katastrofen, og der palestinerne oppfordres til å vende tilbake til sitt land.

Hvorfor er det så få kristne i Betlehem i dag, og hvorfor har de palestinske kristne det politiske synet de har?

På internett kan en finne en orientering om dette: «Palestinske kristnes lidelser» av dr. Alex Grobman. Den behandlingen som de kristne fikk av muslimene etter at disse fikk herredømmet over byen, var så grusom at byen etter hvert ble tømt for kristne. Grobman skriver i slutten av orienteringen:

«Spesielt nedslående er det at mange kirkeledere i hele verden er klar over menneskerettighetsbrudd begått av PA mot de kristne araberne. På tross av mishandling, tyveri av land, kidnappinger, tortur, brannbombing av kirker, tvangsekteskap, voldtekt, utpressing, og seksuell trakassering, forblir disse kirkeledere tause. Andre, heller enn å identifisere de sanne, palestinske gjerningsmennenes forbrytelser mot sitt folk, tar det politisk korrekte standpunkt ved å anklage Israel for å være ansvarlig. De trenger ikke tilstå eller kritisere muslimsk aggresjon.»

Det ser ut til at våre biskoper tilhører denne sistnevnte gruppen av kirkeledere.

Bibelsk sionisme enkelt forklart