Debatt
Bispevalg og teologisk ensretting
Publisert
Sist oppdatert
Oslo bispedømmeråd har besluttet å gå videre med fem kandidater i nominasjonsprosessen for valg av ny Oslo-biskop. De fem er i ettertid gitt god anledning til å presentere seg selv. Noen vil nok hevde at kandidatene representerer en viss bredde og har delvis rett i det. Her er absolutt forskjeller og nyanser.
Teologisk ensretting
Annonse
Likevel er vi vitne til en tydelig teologisk ensretting når det gjelder synet på likekjønnet ekteskap. For ingen av de fem representerer kirkens tradisjonelle syn. Det er derfor god grunn til å minne om kirkemøtevedtaket i 2016 (KM 17/16) hvor det slås ettertrykkelig fast at «begge syn på likekjønnet ekteskap kan (derfor) gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse».
Her er det altså ikke tale om ett syn, eller om reservasjonsrett fra majoritetens syn, men om to likestilte syn. Dette ser ut til å ha gått mange hus forbi og er blir ulikt håndtert i bispedømmene. Men spørsmålet handler ikke bare om prester og andre medarbeidere i menighetene.
I kjølvannet av prosessen i Oslo bispedømmeråd kan det også være grunn til å spørre om det i det hele tatt er rom for toppledere (f.eks. biskoper) i kirken som forfekter kirkens tradisjonelle syn; et syn som fortsatt er det dominerende innen den globale kristenhet.
Behov for avklaring
Denne problemstillingen er ingen søkt konstruksjon, men er høyst reell. Biskop emeritus Solveig Fiske snevrer inn rommet når hun i en uttalelse i Vårt Land hevder at en konservativ biskop vil være umulig i Oslo bispedømme:
«Det er nå selvsagt med likekjønnet vigsel i Den norske kirke. Å ha en biskop som er imot dette i Oslo ville være umulig både inn i offentligheten generelt og for ansatte og folkevalgte i Oslo bispedømme.»
Leder i Frimodig kirke, Oddgeir Sølvfæstersen, bestrider Fiskes konklusjon og sier, trolig med referanse til omtalte kirkemøtevedtak, at «det i alle bispedømmer bør være like selvsagt at du kan ha en biskop som har det tradisjonelle synet som at du støtter likekjønnet vigsel».
Det er på tide at kirkens organer og bispemøtet gir en tydelig avklaring. Usikkerheten om dette påvirker atskillige teologiske studenter i deres yrkesvalg og rekrutteringen av kirkelige medarbeidere i sin alminnelighet. Det påvirker også mange nåværende presters frimodighet, og det handler for ikke rent få kirkemedlemmer om et være eller ikke være i Den norske kirke.
Annonse
Mange opplever rommet betydelig innsnevret og undres naturlig nok på om det fortsatt er plass for dem.
A-lag og B-lag
Verken det omtalte kirkemøtevedtaket eller de offentlig kunngjorte kriteriene som ble lagt til grunn for valg av Oslo-biskop, gir grunnlag for forskjellsbehandling. Det er heller ingen grunn til å hevde at en kompetent konservativ biskop ville gjort en dårligere jobb eller ville opptre mindre samlende, raust og medmenneskelig enn en, i dette spørsmålet, «liberal» teolog.
Det ville være oppsiktsvekkende om man ekskluderer mennesker på grunnlag av deres tradisjonelle ekteskapssyn og samtidig bagatelliserer kandidater som synes å ha et lettvint forhold til kjernespørsmål i kirkens lutherske bekjennelse (som for eksempel spørsmålet om Kristus som den eneste vei til frelse).
Det vil også føre galt av sted om man per definisjon skjelner mellom hvilke bispedømmer som kan «stenge» eller «åpne» for kirkens tradisjonelle syn. Slik saken står nå, er det åpenbart blitt et A-lag og et B-lag i kirken.
Manglende transparens
De fem kandidatene som stiller seg til disposisjon som mulig ny Oslo-biskop fortjener all respekt. Dette er en «Urias-post». Belastningen er stor, og det er ikke gitt at alle vil ta på seg en slik oppgave. Vilje og kompetanse er likevel ikke automatisk det samme. Hva som gjør de fem best skikket blant de 49 foreslåtte og eventuelt andre, har ikke bispedømmerådet svart på.
I motsetning til andre ansettelsesprosesser i Oslo bispedømme har man imidlertid i dette tilfellet offentliggjort navnene på aktuelle kandidater. Dette har man dessverre ikke tradisjon for å gjøre ved presteansettelser i Oslo bispedømme. Manglende innsyn og transparens kan kamuflere muligheten for at søkere med et presumptivt bedre CV forbigås.
Annonse
Hovedutfordringen
Den norske kirke har mange utfordringer. Prosentandelen av den norske befolkning som tilhører Den norske kirke er sterkt nedadgående (62,6 prosent i 2023 mot 86,5 prosent i 2000). Men situasjonen er egentlig langt mer alvorlig. Ifølge Norsk Monitor, falt andelen av nordmenn som sier de tror på Gud fra 53 prosent i 1985 til 30 prosent i 2020.
Man kan velge å definere seg vekk fra dette, men burde heller utforske og møte den «missionale» utfordringen som både Den norske kirke og andre norske kirkesamfunn nå står ovenfor. Da holder det ikke med et allmenreligiøst og populistisk, «enhver blir salig i sin tro», eller å gi inntrykk av at det egentlig ikke er så viktig om folk blir kristne.
Hovedutfordringen består først og fremst i at man ut fra en avklart kristen identitet og et tydelig Skrift- og bekjennelsesforankret teologisk ståsted frimodig formidler budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus til dagens mennesker – i ord og handling.
Det er en biskops viktigste oppgave å bidra til at dette faktisk skjer.
