Bistandsbalanse
Det er en balansekunst å prioritere mellom innovasjon, risikovilje og grad av kontroll.
I Dagen 20. april stiller Heidi Westborg Steel, generalsekretær i HimalPartner, spørsmål ved gjeldende ordninger for resultatorientering, rapportering og kontroll av bistandspenger. Hun peker på at dette kan gå utover kapasiteten hos de frivillige organisasjonene til å drive innovativt bistandsarbeid.
Debatten om riktig balanse mellom kontroll og kapasitet er viktig. I dag mottar norske frivillige organisasjoner om lag 5 milliarder kroner. Det utgjør om lag 22 prosent av den totale statlige bistanden. For oss som skal forvalte de pengene Stortinget har satt av til bistand er det flere hensyn som må ivaretas:
For det første må vi sikre at vi får mest mulig bistand for pengene. Vi må sette inn innsatsen der vi kan være med å gjøre en forskjell og der vi i størst grad kan bidra til at vi kommer nærmere FNs bærekraftsmål.
For det andre må vi vite om det vi gjør virker eller ikke virker, slik at vi kan iverksette mer av den bistanden som har positiv effekt og avvikle tiltak som ikke gir resultater. For det tredje er det viktig med åpenhet og rapportering, både for å opprettholde tilliten til norsk bistand og som hjelpemiddel i vårt arbeid med nulltoleranse mot korrupsjon.
Samtidig som vi skal ivareta kravene til kontroll og forvaltning diskuterer vi også hvordan vi kan forbedre rutinene våre og hvor det er rom for forenkling. Innspill fra sivilsamfunnsorganisasjonene er viktig for å få gode løsninger her.
Så er det også viktig å ha med at vi må ha rom for innovasjon og leve med noe risiko. Frivilligheten har alltid hatt rollen med å gå foran, se behov og nye løsninger. Det er viktig å ivareta, og organisasjonene som støttes av Norad representerer et mangfold. Som bistandforvalter vet vi også at bistandsbehovene er størst i land der det også er størst usikkerhet.
Å sette i gang prosjekter i denne type land krever god planlegging og tett oppfølging for å øke muligheten for at målene nås. Men for å kunne sette inn innsats og få resultater i disse landene må vi tåle risiko og leve med at ikke alt lykkes. Noen prosjekter har høy risiko, men også tilsvarende stor gevinst dersom den innsatsen nytter.
Derfor er det en balansekunst å prioritere mellom innovasjon, risikovilje og grad av kontroll.