Bjørgvins første kvinnelige biskop forkynte Kristi oppstandelse uten blygsel

«Vi er samlet for å feire at Kristus er oppstanden», sa preses Olav Fykse Tveit ved innledningen til søndagens gudstjeneste i Bergen domkirke. Da hadde Hans Majestet kong Harald noen minutter tidligere ankommet domkirken for å ta del i vigslingen av Bjørgvins første kvinnelige biskop.

Ragnhild Jepsen lar seg nok ikke lure av det nydelige vårværet søndag, hun vet at det kommer gråere dager. Men denne dagen var det kort mellom bunadene i Bergen domkirke.

Det er både høytid og fest å få være til stede på slike gudstjenester, hvor Den norske kirkes brede repertoar kommer til syne.

Her blir Guds ord forkynt, her er korsang, her er hilsener, her er innholdsmettet liturgi, her er bred representasjon, her er lange og dype linjer mellom Bibelen og mennesker både før og nå.

«...med heilag hjartestyrking kom», sang forsamlingen i forbindelse med vigslingen. Det kan vi alle trenge.

Tunsberg-biskop Jan Otto Myrseth, som tidligere var domprost i Bergen, var blant dem som bidro med skriftlesning før Ragnhild Jepsen ble visglet.

Preses Olav Fykse Tveit snakket i sin hilsningstale om Guds ord som brød, og la vekt på biskopens tilsynsoppgave med å se til det åndelige kostholdet.

«Vi har glede av det som kan gi gode religiøse opplevingar og kjensler, men først og fremst det som gir næring til det daglege livet», sa han.

Fykse Tveit advarte også mot å basere seg på ballast som er tilegnet tidligere: «Vi kan ikkje leve på fortida, vi kan berre leve og vere kyrkje no og inn i framtida. Og då treng vi eit innhald som heldt.» Fykse Tveit understreket også at en del av bispetjenesten er å avsløre «kva som er tomme ord».

Da kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum presenterte Ragnhild Jepsen som ny biskop i februar, fremhevet hun blant annet hennes egenskaper som liturg og sanger.

Da den nyvigslede biskopen ledet forsamlingen i den nikenske trosbekjennelsen kunne alle i Bergen domkirke konstatere at kirkerådslederen hadde sine ord i behold.

Så entret Jepsen prekestolen. I likhet med preses tok hun utgangspunkt i Jesu oppstandelse. Hun nevnte at mange ortodokse kristne feirer påske denne helgen, og nevnte også både troende i Ukraina, i Jerusalem og verden rundt.

En av de gjestene som deltok i bønnen etter prekenen var for øvrig den palestinske biskop emeritus Munib Younan. Det er kjent at Ragnhild Jepsen er engasjert i Midtøsten-konflikten.

Men tilbake til prekenen.

De tre foregående biskopene i Bjørgvin var Per Lønning, Ole D. Hagesæther og Halvor Nordhaug. De to sistnevnte var til stede i domkirken søndag.

Lønning hadde stor tyngde med sine to doktorgrader og store kapasitet. Ole D. Hagesæther var også en populær biskop, men med en ganske annerledes profil, mindre skarp i kantene.

Halvor Nordhaug trivdes i offentligheten, og var opptatt av å berømme den lavkirkelige bibeltroskapen, samtidig som han også var opptatt av å finne kirkens plass i en ny tid.

Ragnhild Jepsen er ulik alle disse. Hun forkynte Kristi oppstandelse uten blygsel, men vil nok bli oppfattet som mer dialogisk og undrende. Det trenger ikke si så mye om troens forankring, men det sier noe om hvordan troen blir formidlet.

Ragnhild Jepsen er nok en mer folkekirkelig biskop enn dem som har hatt denne rollen før henne. Men på samme måten som begrepene konservativ og liberal skifter innhold med tiden, gjør også folkekirkebegrepet det.

Tiden vil vise hvordan hun fra dag til dag vil fylle bisperollen med innhold. En del av det blir hvilket rom hun gir dem som har andre teologiske standpunkter enn henne.

Hun har ytret ønske om et godt forhold også til bedehusene. Dørene dit vil nok ikke stå vidåpne. Graden av samarbeid vil ikke minst styres av hvorvidt ulike ståsteder i blant annet samlivsetikken faktisk blir respektert.

På kvinnedagen i 2009 ble Halvor Nordhaug vigslet til biskop i Bjørgvin. Han tok da til orde for å få flere kvinnelige prester i Bjørgvin.

Sånn sett går det en klar linje frem til at Bjørgvin fra nå av ikke er blant de bispedømmene som aldri har hatt kvinnelig biskop. Det er det bare Nord-Hålogaland og Agder som ikke har hatt.

Det var ingen overraskelse at de tre endelige bispekandidatene var kvinner. I den grad noe har overrasket, er det snarere det tilnærmet totale fraværet av negative reaksjoner på at Bjørgvin nå har en kvinnelig biskop.

Det sier antakelig noe om stridstrøtthet. Men det sier antakelig også noe om at motstanden mot kvinnelig prestetjeneste har avtatt nokså kraftig bare i løpet av de siste par tiårene, til tross for de siste årenes kontroverser blant annet i Bjørgvin.