Bjuland tapte valget, men setter agenda

Fredag ble det kjent at Knut Espeland overtar som hovedstyreformann i Misjonssambandet. Mandag kom nyvalgt nestformann Raymond Bjuland med en uvanlig offentlig uttalelse om valget.

Tradisjonelt har Misjonssambandet hatt ord på seg for å være en toppstyrt organisasjon, preget av sterk indre lojalitet. Men det finnes ingen naturlov som tilsier at en slik beskrivelse alltid er riktig, eller at den kommer til å vedvare.

Det var knyttet spenning til formannsvalget. Delvis fordi hovedstyret for første gang ikke fikk fullført konstitueringen i forbindelse med generalforsamlingen. Men også delvis fordi to av kandidatene stod på hver sin side i den mest betente striden i forrige periode.

Raymond Bjuland tapte toppverv i NLM: «Det nyvalgte hovedstyret har ikke gitt meg tilstrekkelig tillit til å fortsette»

Om man tolker styrevalget som en omkamp, har Bjulands side tapt. Men da må vi også huske at de siste syv årenes nestformann Håvard Måseide nå er menig styremedlem etter at den tidligere formannen overtok den rollen.

Foreløpig kjenner vi ikke innholdet i de samtalene som foregikk i det nye hovedstyret etter valget på generalforsamlingen i sommer. Vi vet heller ikke hva som førte frem til det valget som ble foretatt på fredag.

Men nettopp derfor er det ekstra interessant at Bjuland sier såpass mye som han sier i uttalelsen sin. Når opplysninger blir lagt på bordet, demper det trangen til spekulasjon.

Bjuland skriver rett ut at «Det nyvalgte hovedstyret har ikke gitt meg tilstrekkelig tillit til å fortsette som styreleder». Med det sier han tydelig at han fortsatt hadde ønsket å fortsette, slik han sa til Dagen like før generalforsamlingen – og slik han også sa det under generalforsamlingen i juli.

Hovedstyremedlemmer i Misjonssambandet velges for seks år av gangen. Så skiftes halve styre ut hvert tredje år. Raymond Bjuland var ikke på valg i sommer.

Det var derimot Knut Espeland. Med sine 410 stemmer var han den som fikk størst oppslutning av dem som stilte til valg. Sånn sett var det ikke overraskende at hovedstyret valgte ham til formann.

Og det hadde vært fullt forståelig om Bjuland hadde ønsket å slippe formannsvervet etter det som må ha vært en svært krevende periode. Men det er ikke noen slagen mann som uttaler seg. Tvert imot.

Ja, det har blåst friskt i flere år, og ja, det var tøffe tak da generalsekretæren måtte gå på få dagers varsel. Men her står det mer på spill. Det kommer tydelig frem i uttalelsen.

Samtidig står det også mye på spill for dem som ikke var fornøyd med hvordan Øyvind Åslands avgang ble håndtert. Det er nesten som om samvittighetene står mot hverandre, med hver sitt utgangspunkt.

13. mai publiserte vi et uvanlig debattinnlegg her i avisen. Det var underskrevet av tre hovedstyremedlemmer i Misjonssambandet, samt første vara. De tilhørte mindretallet i det hovedstyret der flertallet gikk inn for at Øyvind Åsland skulle gå av som generalsekretær.

Men Håvard Måseide, Robert Mulelid, Knut Espeland og Enok Thorsen (vara) hadde behov for å presisere at de ikke stilte seg bak den avtalen som ble inngått med Åsland. «Slik vi ser det ville det vært i organisasjonens og alle parters interesse at et planlagt lederskifte kunne skje i etterkant av generalforsamlingen», skrev de. Rene ord for pengene.

Det er uvanlig at et mindretall i et styre slik markerer offentlig uenighet med flertallet i det samme styret. Men Misjonsambandet befant seg i en uvanlig situasjon. Det gjør de fortsatt.

Dette ble også tydelig under generalforsamlingen. Hovedstyreformann Bjuland sa fra scenen at deler av kritikken mot hovedstyret hadde vært uberettiget. Etterpå gikk daværende nestformann Håvard Måseide på talerstolen.

Foruten det nevnte debattinnlegget har Måseide ellers unngått å uttale seg offentlig om det som skjer i hovedstyret. Nå sa han at deler av kritikken mot hovedstyret hadde vært berettiget. Bare den lille replikkvekslingen forteller om dyp uenighet internt i hovedstyret.

I uttalelsen sin har Bjuland behov for å presisere at hovedproblemet ikke er det spente forholdet mellom det gamle hovedstyret og administrasjonen. Han er opptatt av å få etablert en erkjennelse av at Misjonssambandet har et kulturproblem.

«Det primære handler om alle de som har sagt ifra om vanskelige erfaringer med organisasjonen, og hvordan vi har møtt den enkelte dette gjelder. Det er dette som er utgangspunktet for den krevende situasjonen som Misjonssambandet befinner seg i. Dette er et ansvar vi som styre ikke kan løpe ifra, og det veier tyngst for meg.»

Man skal ikke være veldig spekulativ for å spørre om Bjuland frykter at det nye styret ikke vil ta disse problemstillingene på tilstrekkelig alvor når han skriver dette. Kanskje handler det om å se på gamle saker på nytt. Men det vet vi ikke.

For i hvert fall deler av den sentrale administrative ledelsen har Raymond Bjuland blitt noe i nærheten av en rød klut. Om han hadde blitt gjenvalgt som formann, hadde det trolig blitt enda mer krevende å utvikle gode samarbeidsrelasjoner mellom hovedstyret og administrasjonen. Men for en del av de interne kritikerne, blant andre varslere, har nettopp Bjuland vært selve håpstegnet.

Derfor blir det svært interessant å følge med på hvordan det nye hovedstyret griper sakene an når de nå for alvor kommer i gang med arbeidet.