Blaise Pascals ekstatiske opplevelse ga ham visshet om Gud

Allerede samtiden så i ham et vitenskapelig geni. 11 år gammel skrev han en traktat om lyden og 16 år gammel en avhandling om kjeglesnittet som vakte oppsikt i lærde kretser.

I 20-årsalderen oppfant han en mekanisk regnemaskin, og før han var 24 hadde han skrevet banebrytende arbeider innenfor matematikken, blant annet om sannsynlighetsregning og om den aritmetiske triangel.

Hans eksperimenter innenfor fysikken nedfelte seg i avhandlinger om lufttrykket, om trykket i væsker og om det tomme rom. En trykk-enhet bærer fremdeles hans navn: pascal (Pa).

Hans bidrag til tidens kulturdebatt, utgitt under tittelen Provinsialbrev, plasserte ham i første rekke blant Frankrikes forfattere og satte varige spor etter seg i fransk språk og litteratur. Men mest kjent er han for sine etterlatte Tanker.

Vitenskapelig pionér

Han ble født 19.juni 1623 i Clermont, og mistet sin mor da han var tre år. Faren, Etienne Pacal, var embedsmann og hadde oppsyn med skatteinnkrevning. Hans store interesse og hobby var alt som foregikk i vitenskapenes verden.

Tidlig ble sønnen introdusert for ledende kretser innen matematikk og naturvitenskap. Som ung og fremgangsrik vitenskapsmann bekjente Pascal seg til en optimistisk utviklingstro.

Ved hjelp av nye vitenskapelige metoder ville menneskeheten stadig vokse i innsikt, på samme måte hvert enkelt menneske i livets løp utvikler seg fra uvitenhet til stadig større kunnskap.

Han bekjempet nedarvede, autoritetsbaserte teorier med en stolt og seiersviss tro på den menneskelige fornuft, slik den utfoldet seg i tidens matematiske naturvitenskaper. Her skilte man skarpt mellom fornuftens og troens område.

Jansenismen

Så kom familien hans i kontakt med jansenismen, en slags katolsk vekkelsesbevegelse, inspirert av skriftene til kirkefaderen Augustin (354-430). Pascal begynte å tvile på at vitenskapene kan gi svar på menneskenes mest presserende spørsmål. Han vendte seg fra «studiet av de ytre ting» til «studiet av mennesket»: psykologi, religionsfilosofi, teologi.

Som vitenskapsmann hadde han trodd på muligheten til å oppnå eksakt kunnskap. Nå ser han at mennesket er et ufullkomment vesen som stadig kommer til kort, både i sin søken etter sannhet og i sin etiske livsførsel.

Han blir stående i en konfliktfylt spenning mellom vitenskapsbasert fornuftstro og religiøst og filosofisk basert skepsis, men fortsetter etter denne «første omvendelse» sine vitenskapelige studier.

Det gikk etter hvert på helsen løs. Hans leger anbefalte ham å søke en motvekt mot de anstrengende intellektuelle syslene, og Pascal legger seg til en ny livsstil i mondene salong-miljøer i Paris. Her råder fritenkende og utagerende libertinere grunnen. Pascal blir selskapsløve, søker kvinners selskap og finner adspredelse i spill, fester og teaterbesøk.

Ildnatten

Det tok brått slutt mandag 24. november 1654 rundt kl. 22.30 om natten. Da opplevde Pascal noe som han skildret i Le Mémorial, en «huskelapp» man etter hans død fant innsydd i fôret på hans jakke.

Det første ordet er «feu» – ild. Her beskriver han sin ildnatt, en ekstatisk, religiøs opplevelse som fylte ham med et merkelig lys, klarnet hans tanker og oppildnet ham:

«Abrahams Gud, Isaks Gud, Jakobs Gud, ikke filosofenes og de lærdes Gud. Visshet! Visshet! Følelse, glede, fred.»

Pascal trakk seg etter dette tilbake til jansenismens hovedkvarter i Frankrike, rundt nonneklosteret Port-Royal-des-Champs, sørvest for Paris. Her skrev han sine populære provinsialbrev, med brodd mot jesuittene, en rekke mindre skrifter, samt brever og notater som kaster lys over hans modne syn på mennesket og tilværelsen.

Mellom to uendeligheter

Hvem har den dypeste innsikt i menneskelivets eksistensvilkår: forskeren eller den troende, rasjonalisten eller skeptikeren?

Pascals forsøk på å gi et svar finner man i hans etterlatte notater til et planlagt forsvarsskrift for kristendommen, utgitt etter hans død under tittelen «Tanker». Her innbyr han oss til å betrakte mennesket i sin utfoldelse så nøkternt og forutsetningsløst som mulig. Han peker på vår manglende evne til å løse de problemene vi stiller oss, og til å handle fornuftig og rett.

Tror ikke matematikeren og naturforskeren lenger på menneskets fornuft? Jo, men det er blitt en ambivalent tro. Han har oppdaget fornuftens begrensning.

Når vi når dypt nok ned i tilværelsens gåter, åpner det seg avgrunner som fornuften ikke makter å gjennomtrenge. Vi klarer bare å gripe og forstå endelige størrelser. Men disse er del av, og bestemmes av, to «uendeligheter» som vi ikke kan fatte: det uendelig lille og det uendelig store.

En fysisk gjenstand kan spaltes og spaltes i stadig mindre deler og partikler, uten at man når ned til en enhet som ikke kan tenkes delt ytterligere. Vår tanke fortaper seg i retning av det uendelig lille, som vi ikke kan fatte.

Noe lignende skjer om man foretar den motsatte bevegelse: de ting vi observerer rundt oss befinner seg på en klode som bare er en del av et solsystem som igjen bare er et fnugg i det uendelige univers. Dets grenser kan vi aldri nå med tanken. Vi fatter bare «tingenes midte», ikke tingenes minste bestanddeler og ikke den totale helhet de inngår i.

Mennesket – et paradoks

Stilt overfor det golde og uendelige verdensrom som tidens vitenskap hadde avdekket, gripes Pascal ikke av stolthet og triumf, men av angst. Middelalderen hadde ment å finne spor av Gud i naturen og sett på skaperverket som et vitnesbyrd om Skaperen. Men dette velordnede, endelige kosmos er sprengt for Pascal, Gud er skjult og han utbryter: «Den evige taushet i disse endeløs rom forferder meg!»

Ikke bare i den ytre natur, men også i mennesket selv, viser Pascal oss avgrunner. Den vitenskapelige fornuft som tilsynelatende arbeider metodisk og objektivt, er i virkeligheten et utsatt bytte for irrasjonelle sjelskrefter som kan påvirke vår tanke og føre den på villspor. Vår fantasi, våre lidenskaper, våre vaner, vår egoisme, alle de «bedragerske makter» i sjelslivet, påvirker fornuften og setter den stadig ut av spill.

Og allikevel: i all vår elendighet, prisgitt en tilværelse som ikke gir svar på våre mest brennende spørsmål, erkjenner vi vår svakhet. Tankens og selverkjennelsens evne hever mennesket over hele det gigantiske, tause univers. Slik sett er mennesket et paradoks, en levende selvmotsigelse, et splittet vesen:

«alltings dommer – og en avmektig jordorm, sannhetens bærer – og uvisshetens og villfarelsens pøl, universets pryd – og utskudd».

En religion som gjør krav på å være sann, må kunne forklare fenomenene og tyde menneskets gåte. Det gjør kristendommen, hevder Pascal. Mennesket er ifølge kristen menneskeforståelse stort og elendig på samme tid. Storheten er en rest av den opprinnelige fullkommenhet som mennesket fikk da det ble skapt i Guds bilde. Svakheten er en følge av den katastrofe kristendommen kaller arvesynden.

Troen kan forklare de grunnleggende motsetninger i mennesket, men ikke oppløse dem. Mennesket vil i denne verden alltid stå splittet mellom tvil og visshet, i et dilemma som umuliggjør både den uproblematiske visshet og den bastante fornektelse.

Den tragiske, uforløste spenning følger mennesket like inn i troens verden. Den kristne Gud er den paradoksale Gud, som er skjult og nærværende på samme tid. Skjult for den naturlige erkjennelse, nærværende for troen.

«Tanker» er fragmentariske ytringer. Helheten de var ment å inngå i, kjenner vi ikke. Det foregående er én måte å tolke Pascal på. Andre er også mulige.

Pascal døde i 1662, bare nærmere 39 år gammel. Han ligger begravet i kirken Saint-Étienne-du-Mont i Paris, i nærheten av Pantheon.