Blant etiske dilemmaer og sårbarheter; hvor skal de pårørende finne hjelp?

Vi har akkurat feiret julen, en høytid som etter vårt skjønn markerer verdens vakreste hendelse; da Gud kom til jorden som et lite barn som formidlet håp og kjærlighet til menneskeheten.

Noe som dessverre kjennetegner denne høytiden er at mange barn og voksne blir vitne til overstadig rusbruk, være seg av alkohol eller andre rusmidler.

Det Hjelper fikk nylig telefon fra en mor som var fortvilet over sin sønn som raserte leiligheten hennes og som truet med å ta livet sitt dersom hun kontaktet politiet. I Det Hjelper hører vi jevnlig slike historier, og de pårørende står som regel maktesløse og ser på.

En pårørende til en rusmisbruker må ofte balansere mellom hensynet til den som trenger hjelp og hensynet til egen helse. I dette kronglete landskapet kreves det ofte at de pårørende man må ha en diagnose for å få subsidiert hjelp fra det offentlige, eksempelvis i form av samtaleterapi eller annen veiledning, og mange søker derav hjelp og støtte hos private aktører og ideelle organisasjoner.

Gjennom Det Hjelpers arbeid og vår personlige egenerfaring ser vi at de pårørende ofte blir en glemt gruppe som må håndtere sine krevende utfordringer på egen hånd. I tillegg er det i mange tilfeller skambelagt når noen i nær familie sliter med rusrelaterte utfordringer.

Resultatet av at man ikke får nødvendig hjelp, kan være at hele familier går i oppløsning og at pårørende knekker sammen. Å fange opp barn av rusmisbrukere er en komplisert prosess da de er ofte usynlige og derav kan gå under radaren.

Noen av disse barna er ofte lojale og lovlydige samt mestrer skolegang til tross for foreldrenes alkoholmisbruk. Skolene bør ha tilstrekkelig kompetanse og bemanning for å fange opp problematikk på hjemmebane, da barn i slike situasjoner ofte blir sårbare og skadelidende.

Å stå alene med alvorlige spørsmål og engstelser er en tung bør å bære, eksempelvis ved tanken på at nære forbindelser skal dø dersom man som pårørende setter forsvarlige grenser for egen helse.

En vanlig anbefaling at man må redde seg selv før man kan redde andre. Ved ulykker under flyreiser må man eksempelvis ta på egen livredningsmaske selv før man hjelper sine barn.

I vanskelige livssituasjoner kan det likeledes være helt avgjørende å ha et støttende nettverk, en selvhjelpsgruppe, en god samtalepartner og en skulder å gråte på.

Dessverre sitter de pårørende ofte alene med skam, skyldfølelse og fortvilelse over at hjelpeapparatet og den offentlige rusomsorgen svikter, eller et at de selv ikke våger å be om hjelp.

Når terskelen er stor for å be om den nødvendige assistanse blir nederlagsfølelsen fort større hvis man ikke mottar den ønskede hjelp. Det Hjelper har fått mange henvendelser av denne type fra pårørende, og det handler i slike tilfeller ofte om at hjelpen som gis ikke oppleves som nyttig.

Noen ganger er problemene så komplekse at tilværelsen rakner fullstendig, både for de pårørende og for de rundt. Overlege Egil Nordlie ved Borgestadklinikken har forsket på pårørendes helse i mange år, og rapporterte blant annet om store fysiske utfordringer som muskel- og leddsmerter, hodepine, besvimelsesanfall og andre kroppslige reaksjoner.

Men hvor skal de pårørende gå når alt rakner og helsevesenet verken har ressurser, kapasitet eller kompetanse til å håndtere alt det vanskelige?

I et samfunn der det offentlige tilbudet svikter og hvor mange simpelthen ikke vil ha mer bivirkningsfremkallende medikamenter søker stadig fler mot alternative behandlingsformer, eksempelvis i form av yoga, oppmerksomt nærvær og healing.

Det Hjelper deltok nylig på et seminar i regi av Helsedirektoratets BrukerROP om denne tematikken, og fant det interessant at det gis plass i det offentlige til behandlingsformer av denne type samtidig som religiøse alternativer ikke er å regne som alternativ behandling.

Vi innvendte her at disse behandlingsmetodene har dype religiøse røtter i hinduisme og buddhisme, og at kommuner, skoler og behandlingsinstitusjoner således bør opplyse om disse religiøse røttene når de implementerer disse behandlingsformer,

Når samfunnet blir ‘psykt’, når barn bombarderes med inntrykk gjennom sosiale medier og mange mennesker forsøker å roe seg ned med ulike rusmidler, blir det fort skadelige ringvirkninger i familier.

Mennesker som ruser seg blir ofte egosentriske og selektivt uempatiske i sine prioriteringer, og når avhengigheten slår inn for fullt kan de gå over lik for å få den neste dose.

Mange misbrukere har traumer og tung bagasje som medfører behov for følelsesregulering, og de pårørende står ofte skadelidende og observerer i edru tilstand hvorpå de får skader og sjelelige sår. Da trenger sjelen ro, men hvor skal denne roen finnes?

Ifølge den kristne humanistiske arven består vi av ånd, sjel og kropp. Tidligere fantes det en større aksept for kristendommen i landet vårt, en aksept som gav mer forutsigbare tradisjoner og verdier.

I dagens samfunn synes det dog som om alt annet enn kristen tro skal få lov til å ta plass i det offentlige rommet og i behandlingsapparatet. Samtidig skal flere politiske partier ha ros for at de i lang tid har støttet trosbasert rehabilitering og organisasjoner som har et kristent verdigrunnlag.

Dette verdigrunnlaget bygger på at alle mennesker er verdifulle og skapt i Guds bilde, samt at de er verdt å elske og verdt å hjelpe. Jesus Kristus skapte historie ved å bøye seg ned til kvinnen ved brønnen som var grepet i hor uten å fordømme, når han i stedet oppfordret henne til å leve et annerledes liv.

Jesus helbredet syke og gav håp til de hjelpeløse før han endte karrieren på korset der han døde for verdens synder og ropte ut at ‘det var fullbrakt’ for hele menneskeheten.

Vi som har jobbet med trosbasert rehabilitering har sett utallige mennesker få hjelp av mannen fra Nasaret som sa han var veien, sannheten og livet.

At Jesus var en historisk person er godt dokumentert, men hvorvidt han virkelig var Guds sønn som døde og stod opp for menneskeheten er et trosspørsmål.

De mange skrifter som ble forfattet etter Jesu død og oppstandelse understreker sannsynligheten av troverdige øyevitner, og disse forhold har dannet grunnlaget for den verdensomspennende kirke der flere hundretalls millioner mennesker gjennom to tusen år har fått erfare Jesu budskap.

Mange mennesker har erfart at det å søke Gud og Jesus er en god hjelp når alt rakner, og det finnes også forskning knyttet til at trosbasert hjelp gir god støtte og bidrar til tilfriskning.

Hvis du som pårørende har utfordringer av den type vi her har beskrevet, nøl ikke med å ta kontakt med en organisasjon som tilbyr hjelp. Det Hjelper kan tilby samtale- og terapigrupper, personlige samtaler og oppfølgning til de som ønsker.

Videre kan vi sette deg i kontakt med annet hjelpeapparat der det er nødvendig. Veien til tilfriskning, håp og nye muligheter finnes.