Blasfemidebatten: Er spørsmålet om Guds «verdighet» og ære irrelevant?

«Frihet, likhet og brorskap» – det berømte slagordet fra den store franske revolusjon – var det ideologiske chiffer for den olympiske åpningsseremonien i Paris.

Det har den franske regissøren, Thomas Jolly, gjort klart. Han ønsket å promotere toleranse overfor mennesker med ulike og varierende seksuelle identiteter og legninger, slik at alle kunne bli inkludert i det menneskelig fellesskapet.

Den lesbiske «kjærlighetsaktivisten», Barbara Butch, har gjort kjent at hun ønsket å portrettere Jesus Kristus i tablået om nattverdinnstiftelsen.

Blasfemi som verktøy for avkristning

Mange kirkelige autoriteter, fremfor alt katolske biskoper, har hevdet at nattverdstablået var blasfemisk. Ved hjelp av kunsthistorisk «Besserwissen» har noen imøtegått denne vurderingen. (Bjørn Are Davidsen på FB, Torbjørn Holt i Dagen 02.08).

Her er ikke kunsthistorien den adekvate innfallsvinkel, men den store franske revolusjons (1789 –) politisk-ideologiske historie. Den brukte blasfemi for å fremme sitt avkristningsprogram.

Den førte den kvasireligiøse kult av «det høyeste vesen» inn i Notre-Dame. Kirker ble revet, rester ble brukt bl.a. til offentlige pissoarer. Avkristningsprogrammet toppet seg i massakrering av katolske geistlige. Revolusjonen stimulerte dessuten frihet for seksuelt mangfold.

Pornografien ble demokratisert. Ikke ute grunn kunne Karl Marx konstatere i 1848 at borgerligheten hadde avslørt og dekonstruert tradisjonens «rørende sentimentale» familieverdier.

Ved å promotere det seksualmangfoldige fellesskap førte den olympiske åpningsforestilling på sin måte revolusjonens ideer videre.

Bakstreversk

De som i dag vil fremme et seksuelt mangfoldig samfunn med vekt på å inkludere «skeive», fant åpningsseremonien positiv. Påstander om blasfemi ble sett på som uttrykk for kristelig bakstreveri.

Den katolsk presten Torbjørn Holt prøver å underbygge dette på et mer prinsipielt grunnlag: «Kirken er ikke en forening for bevaring av Guds verdighet. Gud sørger for seg selv» (Dagen 02.08).

Påstanden virker som teologisk kjekkaseri, men det hindrer ikke at den er dogmatisk interessant. For den tematiserer forholdet mellom Gud og kirken, prinsipielt Gud og menneskeverdenen.

Men er spørsmålet om Guds «verdighet» og ære irrelevant for Guds forhold til menneskene og menneskets forhold til Gud?

Blås i knefall og reverens?

Her står det frem en katolsk prest. Derfor er det nærliggende å ta utgangspunkt i katolsk tro og kirkelig praksis. I koret i katolske kirker er det en rød lampe. Det varsler oss om at det innviede brødet (hostien) er i tabernakelet over alteret.

Det vil si at den inkarnerte Guds Sønn er nærværende i sitt «hus» – i det innviede brødet. Det har sine ytre kjennetegn, som vi ser og erfarer ved våre sanser, men det innviede brødet er egentlig blitt forvandlet til den inkarnerte Guds Sønn.

Uten nærvær av denne virkelighet blir messen bare fromme ord og geberder. Men hva gjør vi som er samlet i kirkens rom? Vi viser ved ord og i handling, ved knefall og reverens at Gud er i tabernakelet. Og under messen, når brød og vin blir forvandlet til Jesu legeme og blod, ærer menighet den Gud som er i brødet og vinen.

Følger vi den katolske presten Torbjørn Holts anvisning, kan vi blåse i denne konkrete kultiske praksis. For vi er som menighet «ingen forening for å bevare Guds verdighet». Gud greier selv den saken. Også når han er nærværende på kirkens alter.

Gud forventer og ønsker ære og takk

Kirken ærer Gud i hostien på denne måten, fordi den inkarnerte Guds Sønn er sakramentalt nærværende. Da Maria fødte Jesus, ble Guds Sønn ikledt menneskelighet (Matt 1,20 Luk 1,35). Da han vandret i Jødeland som rabbi, var han samtidig Guds Sønn.

Da han henga seg til sin frelsesgjerning og gikk frivillig inn i lidelsen og avmakten og til sist offeret på korset, ga han avkall på guddommens kraft og herrevelde, samtidig var han fullt og helt Gud. (Fil 2, 2–11).

Apostelen Paulus karakteriserer og fordyper vår tilbedelse og kult av Gud: Vi skal fremstille våre «legemer som et levende, hellig og Gud velbehagelig offer» det er vår «åndelige gudstjeneste»

Ved det føres vi inn i forvandling av våre liv, slik at vi ikke er som «denne verden». Vi er gått inn i et nytt liv og er på vei mot helligheten (Rom 12,1f.). Frelse fra synd og til et nytt liv er nødvendig fordi menneskeheten er falt fra Gud; de æret ikke og takket Gud som Gud.

De gjorde det motsatte, byttet ut Guds sannhet med løgnen og dyrket skapningen fremfor Skaperen. Det førte dem ut i alle skammelige synder og ga dem en formørket forstand osv. (Rom 1. 18ff.).

Ved denne tekstene fra Romerbrevet tilbakevises Holts påstand om Gud «sørger for seg selv» når det gjelder sin egen ære og verdighet. Det er motsatt. Gud forventer og ønsker at menneskeheten skal ære og takke ham nettopp som Gud.

Overser det grunnleggende

Syndefallet besto i det å ikke dyrke Gud som Gud, men i stedet dyrke det skapte og synke ned i synden. Holt overser det grunnleggende i syndefallet: Mennesket avvisning av Gud som sin Gud.

Blasfemi er det sterkeste uttrykk for at man ikke bare avviser, men forakter at Gud vil være vår Gud, og at vi skal ære og tilbe ham. Blasfemi krenker ikke bare Gud, men også mennesker som gjennom Guds nåde har fått Gud som sin Gud og derfor ærer og tilber ham.

Holt holder frem Guds nåde. Men hva slags nåde er det? Kan det bli noe annet enn menneskets tilgivelse av seg selv? Og med det aksept for et liv som ble promotert i Paris, men som i Skriften fremstilles som syndefallets ødeleggende konsekvenser.