Ble kampen mot slaveriet født i Betlehem?
Det er langt fra tilfeldig at nettopp kristne aktivister spilte en så avgjørende rolle for å stanse slaveriet.
Det er bred enighet om å bekjempe menneskehandel. Men så var det dette med praksis. Selv om alle land har forbudt slaveri, lever titalls millioner under slaverilignende forhold. Slaveri er fortsatt god butikk. Julen bør motivere oss til å kjempe mot dette.
I Romerriket var det ikke vanskelig å finne tenkere som mente slaveriet brøt med naturretten. Men det fikk liten effekt. Det grep ikke hjertene. Det kan være fristende å si at Jesus-troen gjorde utslag, nærmest over natten. Men historien kan ikke tilpasses ønsketenkning. Også Kirken har i perioder holdt slaver.
Annonse
Det betyr ikke at en kjent ateist som Sam Harris har rett i at «Ingenting i kristen teologi bøter på Bibelens avskyelige mangler i det som kanskje er det største og enkleste moralske spørsmålet vårt samfunn noen gang har møtt».
Muligens skyldes både Kirkens slavehold og religionskritikernes utestemme for dårlig lesning av Bibelen. For hvis det er ett perspektiv som er gjennomgående, så er det de svakes, de fremmedgjortes, «enker og foreldreløse» – og frigjøring fra slaveriet.
Men hva har dette med julen å gjøre?
Den Gud vi møter i juleevangeliet, er ikke fjern og uengasjert. En allmektig Gud gjør seg selv liten og maktesløs. Ved selv å bli menneske opphøyer han oss.
At alle har lik verdi, til og med høy verdi, kan vi ikke ta og føle på, måle eller veie. I den amerikanske uavhengighetserklæringen var det selvinnlysende sant at vi er skapt like. I dag er det like selvinnlysende for bestselgerforfattere som Harari i «Sapiens» at vi er evolvert ulike.
Likeverd er ingen logisk eller vitenskapelig sannhet. Tanken om vår uendelige verdi kommer av troen på inkarnasjonen. Og den er ikke rent akademisk. Julen er en høytid som griper hjertene - som i Karl-Bertil Jonssons Julafton hvert år.
Skal vi finne hva Jesus ønsket, er det klokt å se hans programerklæring. Han grep ikke en bibelrull på måfå da han stod frem med å lese fra Jesaja 61: «Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.»
Jødiske tilhørere forstod at «nådens år» siktet til 3. Mosebok 25. Hvert femtiende år var et jubelår med frihet og omfordeling for alle i Israel. Også slaver skulle komme tilbake til sin eiendom og ætt. Dette sto i sammenheng med «sabbatsåret», hvert syvende år, der slaver også skulle gis fri.
Annonse
Selv om de første kristne ikke hadde makt til å avskaffe slaveriet, understreker Paulus i Galaterne 3,28 at jøder og grekere, kvinner og menn, slaver og frie har samme verdi. Alle er én i Kristus. Gud gjør ikke forskjell.
Samtidig ble det ofte tolket metaforisk. Slaveri under synden var viktigere å bekjempe enn det politiske. Kanskje var det lenge også det eneste mulige. Hadde kristne egget til kamp, ville de blitt knust like grundig som andre opprørsbevegelser.
Jesus underminerte likevel slaveriet. Og det begynte slik Juleevangeliet forteller med en Gud som ønsker fred og har glede i mennesker. Noe så sensasjonelt førte over tid til et fundamentalt nytt menneskesyn – og motivasjon til å gjøre noe med det.
Ikke bare var mange i de første menighetene slaver. I det tredje århundre var en slave - Callistus – pave. Det var fortsatt slaver også etter at Romerriket var kristnet, men flere fordømmer det, i sterke ordelag, Gregor av Nyssa forkynte i 379 at å ta fra andre friheten er å snu opp-ned på Guds lover. Når slaver kjøpes, kjøpes all deres eiendom. Men siden hvert eneste menneske er satt til å råde over jordens rikdommer, kan det aldri finnes nok penger til å kjøpe dem eller deres eiendom.
Heller ikke i Norge var kampen enkel. Kirken var i starten tvunget til å akseptere trelleholdet, men så frigjøring som et ideal. Etter noen generasjoner finner vi ikke lenger treller i Norge.
Men slaveriet var for fristende. Thomas Aquinas var på 1200-tallet påvirket av Aristoteles’ syn på hierarkier og ulikheter. At krigsfanger, forbrytere og andre kunne bli slaver, var høyst rasjonelt. Men tross økonomiske interesser og moralsk forsvar ble det stadig vanskeligere å holde fast på uvesenet. Vi finner pavelige fordømmelser i mange århundrer. Da William Wilberforce fikk slavehandelen opphevet i Det britiske imperium i 1807, var det sterkt inspirert av kristne vekkelsesbevegelser.
Spørsmålet var likevel ikke så «enkelt» som Sam Harris vil ha det til. Religionskritikeren David Hume argumenterte for slavehold som viktig, permanent og moralsk. Thomas Dew (1802-1846) forsvarte det også økonomisk og filosofisk. John Calhoun (1806-1859) fulgte opp med tunge, sekulære begrunnelser. Sørstatsprester meldte seg på med teologiske argumenter. De fikk lite støtte i nordstatene eller Europa.
Skal man sammenligne Hume, Dew og Calhoun med noen prinsipielt, er det nærliggende å se i retning av en historisk fartsblind Sam Harris. I «det største og enkleste moralske spørsmålet vårt samfunn noen gang har møtt» kunne han fort havnet på feil side i deres tid.
Annonse
Det er langt fra tilfeldig at nettopp kristne aktivister spilte en så avgjørende rolle for å stanse slaveriet. Det som holdt igjen var et godt stykke på vei sekulære, ikke-teologiske, argumenter.
Slaveriet er ikke - og har aldri vært – et kristent ideal. De som har kjempet for å oppheve det har forstått hva det vil si å følge Jesus. La oss minne hverandre i julen på å fortsette kampen.
