Bli med i det Gud gjør

I avisen Dagens podkast-serie om Levende Ord, møter vi min venn, Sten Sørensen, i en av episodene. Han forteller at han som pastor i Oslo 1. baptistmenighet opplevde et visst påtrykk fra venner om «å bli med i det Gud gjør».

Det lå to ting i dette. For det første at «det Gud gjør» ikke skjedde i en tradisjonell baptistkirke, og for det andre, det Gud gjorde på den tiden foregikk i Levende Ord i Bergen. Det er ingen tvil om at Gud virket mektig i Levende Ord, men den typen holdning var og er likevel feil.

Dette belyser en kultur eller tankegang i mye større omfang enn Levende Ord på 90-tallet. At folk reiser til bibelskoler og konferanser for inspirasjon og åndelig vekst er i utgangspunktet veldig bra og har skjedd til alle tider.

Vi kan nevne eksempler fra inn- og utland de siste tiårene som Livets Ord, Oslo Kristne Senter, Levende Ord, Sarons dal, Oase, IMI, Hillsong, Rhema, Toronto og Redding. I dag snakker mange om Asbury. Listen blir lang.

Samtidig er jeg litt overrasket over hvor stort fokus det får her hjemme hvis noe skjer for eksempel i Amerika. Gud og hans ressurser er faktisk den samme «her hjemme på berget».

Mye godt har skjedd i vårt land gjennom innflytelse fra sterke åndelige bevegelser i Amerika og andre land. Pinsebevegelsen er et sterkt eksempel på det.

Trosbevegelsen ble aldri noen enhetlig bevegelse i Skandinavia, men trosforkynnelsen er et eksempel fra nyere tid som har inspirert og forfrisket i både gammel og ny sammenheng. 
Karismatiske retninger i England og USA har på samme tid satt sitt preg på deler av norsk kristenhet.

For øvrig var 90-tallet en tid i Norge og Skandinavia med menighetsplanting og «helligånd-bevegelser» over hele vårt land, både i ny og etablert sammenheng, og både i «kirkelig og frikirkelig» sammenheng. Dette skjedde i fotefarene til de internasjonale bevegelsene, «Jesus-vekkelsen» og «Den karismatiske vekkelsen» som også berørte Norge helt fra 60- og 70-tallet.

Det «normale» etter å ha besøkt en konferanse eller ett år på bibelskole er å komme fornyet hjem igjen og bidra inn i den lokale menighet der man tilhører og bor. 
I både Livets Ord og Levende Ord var det en tendens til at mange ble boende på stedet og meldte seg inn i menigheten etter endt bibelskoletid.

Jeg husker at Ulf Ekman var opptatt av å sende folk tilbake til sitt hjemsted eller hjemmemenighet, eller ut for å misjonere og etablere nye kirker. Meningen var ikke at alle skulle bli i Uppsala!

Samtidig kan dette bli vanskelig å takle hvis man «forherliger» det man for en tid har vært en del av, og så kommer hjem til en sammenheng en opplever som tradisjonelt, «tungt og livløst». En vil gjerne fortsatt være med «i det Gud gjør».

En annen viktig side av dette er at lokalmenigheten på hjemstedet må innta en positiv holdning til den «hjemkomne», og hjemmemenigheten må ikke se på den eller disse som en trussel. Det kan jo være at de som kommer tilbake fra konferanser og bibelskoler har noe med seg som den lokale menighet virkelig trenger!

Dette spenningsfeltet må erkjennes og takles med åpenhet, kommunikasjon og visdom, og godt lederskap. Gjensidig gode holdninger og mye kjærlighet er et godt utgangspunkt.

Det kan det være teologiske forskjeller som gjør at det lokale lederskap vil sette grenser, men kultur og ulike åndelige erfaringer er som oftest den største utfordringen.

For noen blir løsningen å bytte menighet hvis alternativer finnes. Samtidig er det ingen «fullkommen forsamling», og hvis man leter etter den, blir en lett en «åndelig landstryker» som går fra sted til sted uten å ta ansvar. På den annen side kan det være riktig å koble med en menighet som deler det en har i hjertet, eller være med på en nyplanting.

Mange av de nye menighetene som ble startet på 90-tallet hadde en ny friskhet i både forkynnelse og lovsang, og etter hvert smittet det over på mange av de etablerte menighetene. Mange spenninger ble snudd til velsignelser.

Skal 2023 bli evangeliets år eller et vanlig virkeår?

Som pastor i en kirke som har våget å leve i fornyelse og forandring gjennom flere tiår, har jeg erfart de ulike sidene ved dette. Både for min personlige del og for menigheten har det å koble med «det Gud gjør» andre steder vært viktig for liv og tjeneste, og andre har også latt seg inspirere av oss.

Vi behøver mange kirker, nye og gamle, i vårt eget land, som er eksempler og inspirerer andre.

Det finnes ingen fasit. Det vi vet, er at det Gud gjør i dag er hva Jesus gjorde i sin død og oppstandelse. Å være med i det Gud gjør handler om å ha fokus på Jesus, forkynne evangeliet og åpne opp for Åndens liv og kraft. Det vil ofte bryte med våre tradisjonelle og fastlåste mønstre, men åpne for fornyelse og vekkelse.

Jesus og det kraftfulle evangeliet er håpet for hele vår nasjon!

Slik minnes de pastor Enevald Flåten (1952 – 2023)