Blir frikirkene mer liberale? Jeg er ikke så sikker på det

Tidligere denne måneden sa Minerva-journalist Andreas Masvie til Dagen at det foregår en «bredere og dypere grad av liberalisering av konservative og frikirkelige miljøer enn mange tror». I tradisjonelle kristne miljøer er anklager om å være liberal omtrent som om man skulle anklage noen i Rødt for å være borgerlig eller noen i Høyre for å være marxister. Derfor vil slike analyser gjerne vekke oppmerksomhet.

Og Andreas Masvie har gode forutsetninger for de betraktningene han kommer med. Han har i nærmere ti år levert innsiktsfulle tekster, også her i avisen, hvor han beskriver utviklingstrekk i Kristen-Norge og i samfunnet for øvrig. Masvie er en skarp iakttaker, og han er ikke blant dem som lar være å sette ord på det han ser fordi det fører til ubeleilige konklusjoner.

I 2020 intervjuet vi Masvie i forbindelse med lanseringen av magasinet Mentsch, som nylig ble lagt ned. Da var han opptatt en «skarp og dyp analyse av samtiden», kombinert med at de ville være «rotfestet i en åndelig tradisjon». Det er en viktig kombinasjon, det å både ville følge Bibelen og forstå samtiden. I 2015 skrev Masvie i en kronikk i Dagen at «Konservatisme er ikke nostalgisk teologi. Det er sannhetsorientert teologi. Sannheten forandrer seg ikke.»

I sin analyse er det særlig forståelsen av likekjønnet samliv Masvie bruker som tolkningsnøkkel. Det er både vanlig og forståelig, samtidig som det er nødvendig å minne om at vurderingen av hvorvidt noen er liberale eller konservative ikke kan begrenses til standpunktet man har i dette spørsmålet.

Når Masvie skal begrunne analysen av liberalisering peker han på fire bakenforliggende faktorer. Den første er det han kaller et indre fravær av teologisk samtale. Her vil det nok variere i hvilken grad kristne i ulike miljøer kjenner seg igjen.

Men til tross for enkelte lyspunkter det er neppe særlig omstridt å hevde at interessen for bibelstudier og teologisk samtale har avtatt hos mange. Det sier seg selv at en slik utvikling kan få betydelige langtidsvirkninger.

Den andre faktoren er «de skeptiske blikkene utenfra». Dette er et forhold som i løpet av de siste tiårene nok har forandret seg mer enn godt voksne kristne nødvendigvis tar innover seg. Det er nok særlig yngre kristne som erfarer hvordan det å hevde det samme som kristne før dem har hevdet, med Masvies ord blir oppfattet som ikke bare gammeldags, men faktisk som «umoralsk». Det krever noe annet å stå opp for et tradisjonelt kristent syn på ekteskapet nå enn i 1990-årene, for eksempel.

Den tredje faktoren er møtet med homofiles vonde erfaringer. Også her har nok endringene vært mer omfattende enn vi uten videre tar innover oss. Rett og slett ved at antallet slike historier er vesentlig høyere nå enn for 10–20 år siden.

Der man før kunne nøye seg med å løfte frem teologiske standpunkter, vil nok flere i dag oppleve dette vanskelig, nærmest umulig, om man ikke samtidig kan sette tydelig ord på medfølelse og barmhjertighet overfor dem dette berører direkte.

Den fjerde faktoren er det Masvie, med referanse til to amerikanske sosiologer, omtaler som «moralterapeutisk deisme». Enkelt sagt handler det om å erkjenne at Gud finnes, men uten å ha Gud eller kristen lære, selve evangeliet, som rettesnor i hverdagslivet.

Ingen av oss kan vite sikkert hvor sterk støtte spesifikke teologiske standpunkter har i kristenfolket. I bedehusland har mange lurt på hvor sterkt forståelsen av ulikheter i menns og kvinners tjeneste i menigheten faktisk står.

Én ting er hvilke offisielle standpunkter de ulike organisasjonene har, noe annet er hvor mange der ute som faktisk har satt seg tilstrekkelig godt inn i sakene til å kunne redegjøre for sitt standpunkt i møte med en overbevist meningsmotstander.

Mitt inntrykk er likevel at liberaliseringen både i befolkningen generelt og i Den norske kirke har vunnet mindre gjenklang i den konservative kristenheten enn man kan få inntrykk av. Det at samtalene føres mer i et mer lavmælt toneleie er ikke ensbetydende med utglidning.

Da Dagen undersøkte holdninger i Kristen-Norge i 2019, var motstanden mot likekjønnede vigsler massiv i nærmest alle kristne sammenhenger unntatt Den norske kirke.

I Metodistkirken har endringene kommet langt. Metodistkirken er den av frikirkene som ligger nærmest Den norske kirke i synet på samliv. Men de utgjør et unntak.

Da Baptistsamfunnet nylig avholdt landsmøte, var det solid flertall for en mer konservativ tilnærming enn til og med deres eget landsstyre la opp til. I Frikirken ser det ut for at forsøkene på liberalisering innenfra fører til nederlag.

Og det er så langt lite som tyder på at ungdommen drar i mer liberal retning. Faktisk ser det snarere ut til å være godt voksne folk som ønsker en slik utvikling, mens ungdommen ønsker å holde fast ved forståelsen av ekteskapet som en ordning for mann og kvinne.

En av dem som har best forutsetninger for å uttale seg om dette er Roald Zeiffert. Han ledet tidligere Ung Baptist og er nå høgskolelektor og stipendiat ved Høyskolen for Ledelse og Teologi.

I sin forskning finner han en gruppe unge «som vil være relativt liberale i samlivsspørsmål». Men «disse har ofte en noe mindre deltakelse i miljøene enn de andre, og de har et langt mindre personlig forhold til Bibelen og leser den i mindre grad», sier han til Dagen.

Disse er ikke typiske ledere i sine miljø, og de «begrunner i liten grad etikken sin teologisk.» Så sier Zeiffert, interessant nok, at «majoriteten av unge i frikirker og bedehus har et konservativt syn på samlivsetikk, og mitt klare inntrykk er at i flere miljøer er denne gruppen mer dominerende enn for noen år tilbake. De er svært opptatt av å lese og følge Bibelen.» Dette er altså ikke private meningsytringer, det er forskerens funn – selv om de også her må omtales med varsomhet og nødvendige forbehold.

Når vi snakker om konservative kristne miljø, både på bedehus og i Frikirker, er det nemlig ett trekk vi ikke må overse. Det er et trekk som peker i en annen retning enn de dominerende trendene i samfunnet for øvrig, og også i folkekirken.

Disse miljøene har vært i opposisjon gjennom hele sin historie. Ja, selve eksistensen deres har noe av sitt utgangspunkt i å være en kontrast til statskirken.

Det hadde vært fullt mulig for disse kristne, både før og nå, å ta del i Den norske kirkes menighetsfellesskap og droppe både bedehus og frikirker. Det har de bevisst valgt å ikke gjøre.

Og de har hele tiden visst at mens de bruker både tid, krefter og penger på en virksomhet som må bære seg selv, finnes det offentlig finansierte folkekirkemenigheter i nærheten. Disse har vanligvis en langt bredere kontaktflate i befolkningen, og er mindre mistenkeliggjort. Til tross for alt dette har bedehusene og frikirkene holdt det gående i rundt regnet 150 år her i landet.

En helt annen ting er hvor mange unge som forlater frikirkelige sammenhenger, helt eller delvis fordi de ser at den endringen de ønsker ikke har tilstrekkelig støtte i de aktuelle sammenhengene. De tallene er ukjente.

Det er antakelig riktig at moderne frikirkelige ledere snakker mindre om samlivsetikk offentlig nå enn deres forgjengere gjorde. Men det er ikke sikkert forskjellen er så stor som man kanskje skulle tro.

Forskjellen er nok større utenfor kirkene, på den måten at samfunnets holdninger har endret seg dramatisk i løpet av nokså kort tid. Dermed vil kristnes opptreden kunne fremstå annerledes i relasjon til dette, også om den i teorien er helt lik som før.

Jeg tror Andreas Masvie har rett i at liberaliseringen noen steder har kommet lenger enn det som er erkjent. Og jeg tror det er all grunn til å ta analysen hans på stort alvor, også med tanke på de fire nevnte hovedfaktorene.

Men hvis vi legger synet på likekjønnet vigsel til grunn for å vurdere hvorvidt noen er liberale, ser motstandskraften i konservative miljøer ut til å være mer i tråd med disse miljøenes historie enn med trendene i tiden.

Liberal glidning? Slik svarer ledere i Kristen-Norge