Blomsterbedet islam
Det virker som om størstedelen av Norges befolkning, i alle fall de som gjør sine stemmer kjent i offentligheten, går i en av to grøfter når de vurderer islam.
På den andre siden, skal vi kalle den for «den lyserøde», har vi dem som for enhver pris ønsker å unngå en direkte kobling mellom islam og terror og et middelaldersk menneskesyn. I stedet for å koble religionen opp til terror og krig, fremheves det at «islam betyr fred».
Den siste jeg hørte som forfektet dette synet var utenriksminister Børge Brende. Etter terrorhandlingene i Paris forrige måned, sa han at «dette har ingen ting med islam å gjøre».
Annonse
Jeg vil påstå at begge disse grøftene er like dype og like feil. Midt imellom ligger trolig fasiten, men svaret er ikke entydig.
En religion har mange ansikt, og vil tolkes forskjellig både ut fra hvem som tolker, settingen den tolkes i og den konkrete situasjonen den tolkes inn i.
Skal vi finne svaret på om islam fremmer krig eller fred må vi benytte flere innfallsvinkler. Vi må se på teologien – hva sier Koranen, hadithene og de skriftlærde?
I tillegg må vi se på historien. Hvordan har muslimer latt seg inspirere og lede av islam opp gjennom historien – helt frem til i dag.
Dernest må vi også se på religionssosiologien – hvordan lar muslimer seg påvirke av sin religion i dag? Hvilke mekanismer er det som gjør at noen sverger til fred, mens andre sverger til krig?
Dersom vi analyserer islam ved hjelp av disse verktøyene vil vi danne oss et sammensatt bilde av en kompleks religion som både gir grobunn for krig og fred.
Jeg synes det gir mening å sammenligne islam med et blomsterbed. Og i dette blomsterbedet vokser det opp velduftende blomster, men også tistler, torner og ugress. Alt dette har sin rot i islam. Hva som har best vekstvilkår avhenger først og fremst av hva som blir sådd, men også av hva slags jord som finnes i bedet, hva slags næring som tilføres, hvor mye vann som gis og hvor mye sol som faller på bedet. Mye av dette vil da også avhenge av gartneren – hva er det han ønsker å dyrke frem?
Jorden i det islamske blomsterbedet består av teologien, tradisjonene, historien og mekanismene som oppstår menneskene imellom.
Annonse
I noen deler av bedet er det en opphopning av teologi som handler om krig og kampen mot de vantro – blandet med krigersk historie og moderne politikk gir det fort grobunn for både terror og et menneskesyn vi ikke ønsker å kjenne oss ved.
Dersom gartneren i tillegg gjødsler, vanner og gir næring til slike planter vil disse delene av det islamske blomsterbedet fylles med tistler og ugress – terror og krig.
I andre deler av bedet vil imidlertid jorden være mer preget av et fokus på den teologien og den del av islamsk historie som fokuserer på fred, kjærlighet, medmenneskelighet og menneskelig utvikling. Med en gartner som gjødsler, vanner og luker i denne delen av bedet vil vakre og velduftende blomster – muslimer og muslimske grupperinger – vokse frem.
Islam er både krig og fred.
I tiden fremover vil det derfor være viktig å klare å dykke ned i islam for å se hvilke ingredienser jorden har og hvilken gjødsel det til enhver tid gjødsles med. Skal man klare det må vi ikke være naive slik som vår kjære utenriksminister, men vi må heller ikke være generaliserende og dømmende.
Det norske samfunn, vi som kristne, norske medier og ikke minst muslimene selv, må være villige til å analysere det muslimske blomsterbedet og edruelige nok til å skjelne mellom det som er ondt og det som er godt – det som fører til krig og det som fører til fred.
Vi trenger en skikkelig religionskritikk av denne religionen for å fremheve de gode sidene, men samtidig bekjempe de onde. Dette trenger vi også hjelp av mediene til å gjøre. En slik religionskritikk ville være uendelig mye mer verdt, enn den som kommer til uttrykk når karikaturer fremstiller Muhammed med rumpa bar.
