Bob Dylan – protestpoet og nobelprisvinner med bibelske referanser

Han var bare 21 år gammel da han skrev alle leirbål og ungdomssamlingers viktigste allsang, borgerrettsbevegelsens «salme» framfor noen på 1960-tallet: «Blowing in the wind.» Selv ville han ikke være ved at det var noen protestsang.

Det er blitt hevdet at «Blowing in the wind» er et av de første eksemplene på hvordan Bob Dylan brukte bibelske problemstillinger i sine tekster. I dette tilfellet skal det være en tekst fra profeten Esekiel i Det gamle testamente som har vært utgangspunktet: «Herrens ord kom til meg: Menneske, du bor i en trassig ætt som har øyne å se med, men ikke ser, og ører å høre med, men ikke hører, for en trassig ætt er de» (12,1–2).

Dette motivet er det lett å kjenne igjen i Dylans tekst, når det for eksempel i det tredje verset heter: «...how many ears must one man have/before he can hear people cry?», eller i det andre verset: «...how many times can a man turn his head/pretending he just doesn’t see?»

Et annet bibelsk motiv noen mener å gjenkjenne, er i det første verset der det heter: «...how many seas must a white dove sail/before she sleeps in the sand?»

Her skal motivet være hentet fra urhistorien og fortellingen om duen som ble sendt ut fra Noas ark for å sjekke om vannet hadde sunket etter storflommen: «Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten. Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile foten, og vendte tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep duen og tok den inn til seg i arken. Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen. Duen kom til ham i kveldingen, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at det var blitt mindre vann på jorden. Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer» (1.Mos 8,8–12).

I utgangspunktet hadde sangen bare to vers. Det er de to som senere ble henholdsvis det første og det siste verset. I denne utgaven ble den framført første gang i april 1962. I mai 1962 sto den på trykk første gang, i et magasin som publiserte nye, aktuelle sanger.

I et intervju samme sommer, kommenterte Bob Dylan teksten slik: «Det er ikke så mye jeg kan si om denne sangen, bortsett fra at svaret blåser i vinden. Det finnes ikke i noen bok eller film eller TV-program eller diskusjonsgruppe. Det er i vinden og det blåser i vinden. Det er alt for mange av disse hippe folkene som vil fortelle meg hvor svaret er, men jeg vil ikke tro det. Jeg sier likevel at det finnes i vinden, og akkurat som et rastløst stykke papir; den må komme ned et eller annet sted ... Men den eneste bekymring er at ingen fanger opp svaret når det kommer, slik at ikke altfor mange folk som får se og vite ... og så flyr det vekk igjen. Jeg sier at noen av de største kriminelle er likevel de som snur hodet sitt bort når de ser noe feil, og vet det er galt. Jeg er bare 21 år gammel og jeg vet at det har vært altfor mange ... Du som er over 21, du er eldre og smartere.»

Senere skrev han et vers til, og plasserte det mellom de to han alt hadde laget.

Det er særlig dette verset som har bidratt til at teksten har fått status som «protestvise». Her finner man blant annet strofen: «Yes, how many years can some people exist/Before they’re allowed to be free?»

Men også dette er et kjent, gammeltestamentlig motiv, nemlig de 400 årene som Israels barn befant seg i Egypt. Pave Johannes Paul II holdt i sin tid en preken med utgangspunkt i denne sangen.

Den amerikanske borgerrettsbevegelsen trykket raskt denne sangen til sitt hjerte. Den afroamerikanske sangeren Sam Cooke (1931–1964) brukte den på sine konserter, og trioen «Peter, Paul and Mary» fikk en kjempeslager med den i 1963.

Flere afroamerikanere uttrykte senere forundring over at «ung, hvit mann» kunne tolke deres frustrasjon og smerte så bra. Skjønt hvit og hvit; Bob Dylan er av jødisk opprinnelse. Det ligger en del smerte og frustrasjon i den jødiske arven også.

Ved siden av å bli borgerrettsbevegelsens «salme», ble den også antikrigssangen framfor noen. Joan Baez sang den under demonstrasjonene mot krigen i Vietnam, og under Golf-krigen 20 år senere, ble den tatt fram igjen.

Noe av det som gjorde sangen så populær, var det universelle i teksten. Spørsmålene den stiller har vært stillet ned gjennom hele menneskehetens historie. Spørsmålene den stiller kan godt kalles retoriske, og svaret – «svaret» – på spørsmålene er vagt og tvetydig: Enten er det så opplagt at det er rett foran øynene dine, eller så er svaret like vanskelig å gripe tak i som vinden.

Gitt at det er de bibelske tekstene som har inspirert Bob Dylan til denne sangen, finner man flere tekster om vinden også her. Fra Forkynneren: «Også dette er bittert og vondt: Slik som han kom, må han gå. Hva har han da igjen?

Han har arbeidet for vind» (5, 15). Eller hva skal man si om følgende oppsummering av eget liv: «Jeg la meg på hjertet å lære hva som er visdom, og hva som er dårskap og uforstand. Da fant jeg at også dette er som å gjete vinden» (Fork 1, 17).

Sett i et slikt perspektiv blir setningen om at «the answer is blowing in the wind» en nokså pessimistisk konklusjon.

Noen år senere hadde Bob Dylan det som kalles hans «kristne periode». Den ble innledet med albumet «Slow Train coming» fra 1979. Bob Dylan hadde hatt sterke, religiøse interesser i mange år. Etter en motorsykkelulykke begynte han å lese Bibelen, og dette viste seg å bli mer enn bare en litterær interesse.

Under en konsert ble et sølvkors kastet opp til ham mens han sto på scenen. Det var ikke uvanlig at fansen kastet ting til artisten, men Bob Dylan pleide å la disse tingene bli liggende. Men sølvkorset tok han opp, og på den neste konserten, ei uke senere, hadde han det rundt halsen. Etter hvert ga han uttrykk for at han nå betraktet seg som «født på nytt».

De to neste albumene var også sterkt preget av Dylans omvendelse. Etter «Slow Train...» kom «Saved» (1980) og «Shot of love» (1981). Mange av de «klassiske» Dylan-fans var fortvilet over disse platene, for dette var ikke den Dylan de kjente. Det kom da også til episoder under konserter i disse årene, der Dylan ble buet på grunn av sitt klare, kristne budskap og sine appeller til folk om å velge Jesus.

I den første sangen på «Slow Train...», «Gotta serve somebody», synger han: «Well, it may be the devil or it may be the Lord.» Det fortelles at plateselskapet til Dylan ble vettskremt da de leste og hørte den kategoriske teksten i denne sangen, som nådeløst delte menneskene inn i to grupper: De som tjener Gud og de som tjener hans motstander. Sangen ga likevel Bob Dylan hans første Grammy-pris i klassen for beste mannlige rockevokalist.

Den mest kjente av sangene fra Dylans kristne periode er likevel «Every grain of Sand», som er den siste sangen på det tredje av disse albumene, «Shot of love».

Den er en hyllest til skaperverket og en skaper som sangeren ser i alt det skapte, helt ned til det minste sandkorn. Sangen har en helt annen appell enn mange av de andre, refsende tekstene som den kristne Dylan skrev i disse årene.

De bibelske referansene står i kø i denne teksten. Tittelen er en referanse til løftet Abraham fikk fra Gud om at hans ætt skal bli tallrik som sanden ved havets bredd, men også til tekster fra Salmenes Bok, Jesu lignelser og Jesu ord om spurvene til jorden og at hvert hår på menneskenes hoder er tellet.

Selv sa han om teksten: «Det var en inspirert sang som kom til meg. Jeg følte det som om jeg bare skrev ned ord som kom til meg annet sted fra, jeg måtte bare på det ned på papiret.»

Mange betrakter også «Knocking on Heaven’s door» som en av de «kristne» sangene fra Bob Dylan. Dette er nok likevel bare delvis riktig.

Den er ikke fra noen av Dylans gospelalbum, men ble skrevet i 1973 som en del av musikken til westernfilmen «Pat Garrett & Billy the Kid». Dylan spilte den inn som en singelplate, og senere kom den med på en LP-plate med samme navn som filmen.

Sangen skildrer dødskampen til en sheriffassistent som er blitt skutt og som forstår han skal dø: «Mama, take this badge off of me,/I can’t use it anymore. It’s gettin’ dark, too dark for me to see/I feel like I’m knockin’ on heaven’s door».

Dette er kanskje den av Bob Dylans sanger som det er blitt laget flest coverversjoner av. Kanskje sier den mer enn mange av de andre noe om den indre kampen Bob Dylan har kjempet og kjemper i forhold til de store spørsmål i livet?



Denne artikkelen er e n lett bearbeidet versjon av et kapittel i min bok «Døden i baksetet – og andre fortellinger om gospelsanger og – sangere» (Commentum Forlag, 2013).