Bøker er et viktig møtested

Det syder og koker på Bokmessa i Gøteborg som fant sted i helgen. Forfattere, forlagsfolk og selgere stimer rundt i store salgsområder og sitter ved små bord hvor det forhandles rettigheter til bøker. Støyen er påtakelig, stemmesurr og mikrofonprat stiger opp fra ulike små forlagsscener og de større arrangementsscenene.

Her tegner Jeff Kinney digitale figurer til mobilbilde-blitsregn fra tenåringer, her sitter de svenske forfatterne Jan Guillou og Mikael Niemi i panelprat om nye bøker, her blir danske Solvej Balle intervjuet om sin planlagte septologi (bokserie på sju bind) og på barnescenen ved pannekakeboden deltar svenskeprinsen, Carl Philip. Der er sammenstimlingen så stor at barna i beste fall får et bitte lite glimt av ham.

Her står den islandske forfatteren Aevar Por Benediktsson som har skrevet bøker for ungdom med dataspillogikk og som opplever at de som leser minst leser mer når vanlig fortellerstil brytes opp med en dataspillogikk de kjenner igjen.

Kort sagt, her møtes mennesker som på ulike måter arbeider med det skrevne ord, støtter skrivearbeid, promoterer bøker eller jobber for å gi barn og ungdom leselyst.

Denne livlige støyen fra 3.500 møtepunkter som man kan delta på i løpet av en bokmesse fylt med hyggelige og spennende innslag, er en interessant kontrast til det som utgjør kjernen i bokas betydning.

En bok er et sted hvor du kan føre en helt stille samtale.

I en bok møter du forfatteren, men også deg selv. Som leser er du med og skaper. Det er du som lager indre bilder av det som skjer i teksten. Og du får nye tanker når du leser. Du oppdager noe i boken som tar din egen indre dialog ut av bokas verden og inn i din egen virkelighet.

Du gjør dermed en lydløs tankeutflukt inn i egne erfaringer. Og denne stille utflukten, samtalen med deg selv, gjør deg litt klokere når du kommer tilbake til teksten. Ditt perspektiv har blandet seg med forfatterens påstander.

I skjønnlitteratur er det forfatteren som skaper rammer, gir begynnende beskrivelser av landskap eller mennesker eller relasjoner eller tragedier eller utopier.

Men teksten fyller aldri ut alt. Som leser blir du gitt omrisset av noe, men du må lage egne indre bilder. Du er dermed med og dikter.

For eksempel har du fått noen beskrivelser fra Bokmessa i begynnelsen av denne artikkelen. Men beskrivelsene er bare små glimt og det du forestilte deg vil være et avtrykk av virkeligheten, men ikke identisk med den.

Vi er altså stadig med å skape når vi leser, enten det er tjukke bøker eller avisartikler.

Dette samspillet mellom leser og forfatterens tekst gir livskraft.

Dessuten skaper det fellesskap, ikke bare mellom forfatter og leser når leseren kjenner seg i slekt med forfatterens tanker, det skapes også et fellesskap mellom de som har lest samme artikkel de kan diskutere. Bøker gir ofte en felles forståelse, et møtested, i diskusjoner.

Det å lese er dessuten noe vi gjerne gjør alene, men ikke i ensomhet.

Tekst er et møtested på flere måter. I teksten møtes forfatteren og leseren.

Forfatteren av en bok har noe vedkommende vil si. Enten det nå er å dele 50 fristende kakeoppskrifter eller gjøre brønnboring i tørt tanketerreng hvor få har ferdes før.

Leseren inviteres inn i tekstens univers og møter noe der. Kanskje teksten engasjerer eller provoserer. Leseren sitter som sagt antakelig alene og leser. Men vedkommende er ikke ensom i teksten, forfatteren har vært der først.

Kanskje vi kan nyttiggjøre oss disse tankene spesielt i møte med Bibelen, leseren møter skaperen, teksten gir livskraft, påvirker perspektiver og skaper et fellesskap.

Diskusjonen om hvorvidt boka er død og om bare filmen, mobilen og gaming lever, er en pågående debatt som også var programsatt i forbindelse med Bokmessa.

Kunst i det kristne rommet?

Men kanskje vi kan flytte debatten fra de ytre arenaene der mikrofonene råder og inn i den indre undringen: hva har denne boka på papir eller skjerm eller lyd å gi meg som leser?

Hva kan oppstå av nye samtaler i meg selv når jeg leser?

Hvilke perspektiver kan jeg være villig til å ta ombord eller forskyve?

Hvilke bilder skaper teksten som gir meg livskraft?

Hvordan kan også min fantasi være så bilderik at jeg kan se for meg steder og tider jeg aldri har besøkt?

Hvordan kan små tegn på boksider skape så forskjellige tanker hos meg?

Jeg tror at i den type indre undring venter det både den gleden som oppstår når noe nytt skapes og dessuten en opplevelse av at her er det gaver jeg ikke har forstått at jeg har fått nettopp i selve lesingen, i den stille samtalen.

Så boken er livskraftig, men det kan være vi må bestemme oss for å oppsøke den i større grad enn før. Oppsøke møteplassen i nettopp boka, i tillegg til antakelig hyppige besøk i de mediene hvor vi får både lyd og bilde mer ferdig presentert for oss.

Det er kanskje stillheten og den indre møteplassen som gjør at Bokmessa er full av mennesker som vil bøker, vil lese, vil gi den viktige møteplassen mellom forfatter og leser videre til flere.