Debatt
Bokstavelig eller ikke-bokstavelig lesning?
Rett utenfor Palermo finner man den såkalte normanniske kirken Monreale. Kirkerommet er rikt utsmykket med bilder i bysantinsk stil som fremstiller store deler av bibelhistorien. Hvis man står vendt mot koret vil man se, høyt opp på venstre vegg, en serie praktfulle paneler som fremstiller skapelsens seks dager. Det siste panelet i serien viser Gud som hviler på den syvende dagen, sittende, liksom sliten, på kosmos. Kirken inviterer til dagevis med ettertanke.
Man sier ofte at kristen skapelseslære hevder at Gud skapte verden ut av intet. Det stemmer nok, men er bare én side av saken. Skapelseslæren får sin klassiske utforming på 300-tallet og begynnelsen av 400-tallet, hos teologer som Athanasios av Alexandria, Basilios den Store, Gregor av Nyssa, Ambrosius av Milano og Augustin av Hippo. Den inneholder iallfall følgende punkter:
Annonse
(1) Gud skapte verden ut fra en plan, (2) verden ble skapt for et formål, (3) den ble skapt ut av intet og (4) den ble skapt for et endelig antall tidsenheter (dager, timer, minutter etc.) siden. At verden ble skapt på seks ukedager nevnes ikke.
Hvert av disse punktene har sin begrunnelse i spesifikt kristne anliggender. Noen av de nevnte kirkefedrene (Basilios, Ambrosius, Augustin) har fortolket skapelsesberetningen i 1. Mosebok. Det er imidlertid ikke lett å se hvorvidt de har tatt de seks dagene som seks 24-timersdager. Det mest iøynefallende er at dagene forstås som etapper i utfoldelsen av Guds skapergjerning.
Det gis bibeltekster som bør leses billedlig. De kan være lignelser, allegorier, symboler, metaforer. Slike tekster har ofte et rikt og viktig teologisk innhold. Det er som oftest ikke veldig vanskelig å forstå hvilke tekster dette gjelder. Etter min oppfatning bør 1. Mos. 1-3 leses billedlig. Grunnen er at en bokstavelig lesning vil komme i konflikt med aspekter av kristen teologisk tenkning fra oldkirken til i dag.
Ifølge tradisjonell teologi er Gud evig (hinsides tiden), hinsides rom, allmektig (Gud kan gjøre alt som er logisk mulig), ulegemlig og allvitende (Gud vet alt som det er logisk mulig å vite). Bibelen og kristen tradisjon gir grunnlaget for dette. Det er slik kirkefedrene og kristne tenkere opp gjennom tidene har forstått Gud.
Leser man de første kapitlene i 1. Mosebok bokstavelig, vil man finne en fremstilling av Gud som strider mot alle disse egenskapene: Gud skaper verden fra dag til dag i seks ukedager og involveres dermed i tidsrekkefølgen. Følgelig er Han ikke hinsides tiden. Gud blir sliten og må hvile, og er dermed ikke allmektig (sml. 2, 2-3). Gud vandrer i hagen (3, 8) og er altså ikke ulegemlig, men har en menneskelig form. Gud må spørre hvor Adam og Eva er (sml. 2, 9) og er følgelig ikke allvitende.
Hvis dette tas bokstavelig, plasseres den kristne guden i samme kategori som før-kristne guddommer, sammenlignbar blant annet med guddommer i norrøn mytologi. Men hvorfor skal man ta denne beretningen bokstavelig? Dens teologiske innhold er rikt og forsvaret for en bokstavelig lesning mister lett de viktige og interessante poengene som beretningen har. Leser man denne teksten billedlig, vil den ha rikelig å si til vår egen tid. Dermed behøver vi heller ikke å begå den uklokhet at man binder seg til et gudsbilde, en skapelsesberetning og en syndefallsfremstilling som er høyst problematisk.
Beretningene er viktige, men det krever refleksjon eller seriøs meditasjon for å finne frem til budskapet de formidler. De har til alle tider beriket kristen tradisjon og tenkning.
